Hva gjør maten super?

Det finnes mange ulike kvaliteter ved maten som kan gjøre den mer eller mindre super. Har du tatt deg tid til å tenke over hva som er supermat – for deg?

Du har helt sikkert hørt om fenomenet supermat. Men mat som markedsføres under denne lokkende tittelen er ikke nødvendigvis så supert for verken helsen eller lommeboken din.

Det er ingen hemmelighet at verken næringsinnholdet eller tilgangen til næringsstoffer i supermatprodukter er så bra som produsentene skal ha det til. Produkter slik som gojibær, acaibær, alger og hvetegress markedsføres i mange tilfeller med både overdrevne og ulovlige ernæringspåstander. I tillegg er prisen rimelig stiv.

            Les mer: Hokus pokux – om detoxingmyten.

Supermat traff markedet i en periode da interessen for helse, ernæring og en sunn livsstil hadde nådd nye høyder. Etterspørselen var der, og produsentene visste å ta seg godt betalt.

Men tradisjonelle matvarer slik som erter, bønner, gulrøtter og blåbær er vel så bra. Og spesielt dersom man trekker folkehelse og samfunnsøkonomi inn i bildet.

Hør innlegget mitt om hvorfor belgfrukt er den virkelige supermaten her.

Dette er lett å glemme når produsentene lokker med nye og spennende smaker, kreative navn og forpakninger. Men det finnes noen nøkkelspørsmål det kan være verdt å stille seg når du står der litt forvirret på matbutikken blant økologiske pærer, og frø som lover mer overskudd i hverdagen.

Her følger en liste over noen viktige punkter man kan ta med i vurderingen om hvorvidt en matvare er super eller ikke. 

Helsegevinster

Mat er først og fremst næring. Uten næring kan vi ikke overleve, og uten en spesiell sammensetning av næringsstoffer i kostholdet vårt kan vi få alvorlige mangelsykdommer og helseplager.

Når basalbehovene er dekket er det også viktig å vurdere om kostholdet ikke bare dekker det grunnleggene behovet for energi og næringsstoffer, men også om det har det mest optimale innholdet for deg, din vekt og din helse.

Viktige punkter å vurdere ved en matvare er derfor nettopp energiinnhold og næringsinnhold. Er matvaren en god kilde til viktige næringsstoffer?

Når vi snakker om gode kilder til næringsstoffer, er det viktig å ta med i betrakningen at matvaren inneholder visse mengder av stoffet, men også at vi spiser visse mengder av matvaren. Det hjelper ikke at algen Spirulina er proppfull av folat om vi bare spiser noen teskjeer om dagen. Frukt og grønnsaker derimot kan lett stå for flere hundre gram av middagstallerkenen vår, og kan derfor regnes som en god kilde tross lavere næringsinnhold.

Pris

Det neste punktet som er verdt å vurdere er pris. Er maten overkommelig for familiens matvarebudsjett? I et folkehelseperspektiv er man opptatt av at sunn mat skal være billig. Frukt og grønt er relativt billig i dag, men det er dessverre også usunne matvarer slik som godteri, kjeks og fast food.

Dersom den sunne maten er uforholdsmessig dyr, slik som for eksempel supermat eller enkelte økologiske produkter, er ikke maten supermat for deg lenger.

Tilgang

Tilgang på ulike matvarer er også viktig. Det hjelper ikke at en matvare er sunn og bra hvis den er lite tilgjengelig eller sjelden vare. Er barrierene for å få tak i visse produkter eller tjenester for store, velger vi ofte alternative løsninger, og disse kan være mindre bra for oss.

Bærekraft og miljøvennlighet

Dette er i vinden om dagen, og veldig viktig. Den stadig økende befolkningsveksten og de store sosiale forskjellene i verden setter et press på kloden vår som ikke vil avta av seg selv. Prinsippet om at alle monner drar er et håp vi ikke har noe valg enn å klamre oss til.

Kostholdet vårt kan bidra til å lette belastningen på miljøet. Vi kan alle gjøre litt. Produksjon og transport av rødt kjøtt blir for eksempel trukket frem som en klimaversting. Debatten har i tillegg rast rundt hvorvidt økologisk mat er miljøvennlig. Forskere er uenige i om selve produksjonen av økologisk mat er mer bærekraftig enn konvensjonelt landbruk eller ikke. Noen økologiske frukt- og grønnsaker kan råtne fortere enn konvensjonelle dyrkede matvarer. Matsvinn er ikke miljøvennlig, og mat som har for kort holdbarhetstid i forhold til dine matvarer er ikke supert for deg, lommeboken din, eller miljøet.

Anvendelighet

Hvem har sagt at det ikke er lov til å leke med maten? Ulike tilberedningsmåter gjør mat morsommere og mer appetittvekkende.

Mat som holder seg lenge og som kan brukes til mye er bra, og det er en grunn til at for eksempel poteten har en sentral rolle i det nordiske kostholdet. Mange av de tradisjonelle grønnsakene kan brukes til mye spennende: man kan lage grønnsakspasta, grønnsaksboller, dipper, spyd, mos, grateng, salater, fyll i kaker og annen bakverk. Gojibær på sin side? Kan ikke brukes til så mye annet enn bær generelt i sin tradisjonelle form.

Preferanser

Mat er også et nytelsesmiddel. God smak er viktig! Mat og kosthold kan ha stor innvirkning på livskvaliteten vår, og dermed også helsen vår.

Hva som er supert eller sunt for en, er en individuell sak. Synes du supermat som for eksempel spesielle juicer eller frø smaker godt, og er motiverende for å spise sunt så er det bra! Da er det supert for deg.

Det viktigste er å spise variert og få dekket alle næringsstoffbehovene sine. Og det er viktig å huske på at vi har ulike behov.

                  Les mer om generaliseringen av sunnhetsbegrepet her.

Hva er supert for DEG?

Det er fort gjort å innta en ekspertrolle og heve pekefinger i helsekommunikasjon. Det er ikke min intensjon. Jeg vil heller utfordre deg til å tenke kritisk over egne matvarevalg og syn på tradisjonell mat.

«Det enkle ofte er det beste» er en dørgende kjedelig banalitet, men gjennom sjekklisten ovenfor kan du selv resonere deg frem til at dette kanskje også er det mest gunstige for deg.

Dersom du tar en kjapp analyse i hodet av matvarer du mener scorer høyt innenfor de ulike kategoriene, finner du kanskje ut at du ender opp med vanlige, tradisjonelle matvarer som finnes i de fleste norske hjem. Da kommer du kanskje frem til at helt vanlige matvarer kan være supermat!

Gresskar kan være supermat! 

Praktikant hos Forskning.no

Det begynner å bli en stund siden jeg har publisert noe på Helseagenda.no. Dette skyldes blant annet innspurt i masteroppgaven og sommerferie.

1. august begynte jeg som praktikant hos Forskning.no. Her skal jeg være i to måneder. Det er utrolig spennende og lærerikt å være her, og jeg får virkelig øvd på formidlingsferdighetene.

Jeg kommer sterkere tilbake på denne bloggen etter at praktikantperioden er over. I mellomtiden kan du jo lese sakene jeg skriver for Forskning.no her. Det har blitt noen saker etterhvert :-)

Thea

PlacePro

Norskeide VitaePro er nok en gang i hardt vær. Til tross for gjentatte advarsler de siste årene, solgte likevel VitaePro kosttilskudd for rundt 2,8 milliarder kroner i Norge i 2014. Hvordan har selskapet blitt så etablert på det norske forbrukermarkedet? 

De har lagd sanger med dansende, dresskledde menn og yppige cheerleadere. De har fått med seg tidligere OL-helter og kjente og kjære underholdningsartister. De har hatt en aggressiv markedsføring til tross for gjentatte advarsler om ulovlige helsepåstander. Nå har Vitaelab, selskapet bak VitaePro, blitt dømt til å fjerne all markedsføring av kosttilskuddet av den svenske Marknadsdomstolen (1).

Årsaken er at påstandene brukt i markedsføringen ikke er i tråd med loven om helsepåstander. En helsepåstand er en påstand om et produkts medisinske fordeler, eller mer spesifikt: dens evne til å redusere sykdomsrisiko og tilknytning til barns utvikling og helse (2). Eksempler på helsepåstander kan være "kolesterolsenkende", "kreftforebyggende" eller "virker lindrende på betennelse i ledd". Flere næringsstoffer, slik som enkelte vitaminer og mineraler, har godkjente helsepåstander knyttet til seg. Dette er effekter dokumentert gjennom forskning, og som dermed kan brukes i markedsføringen av det aktuelle tilskuddet. VitaePro inneholder noen slike stoffer, slik som for eksempel Omega-3 og vitamin C, men alle de gode effektene VitaePro lover kan ikke tilskrives disse næringsstoffene alene.

• Les mer om helse- og ernæringspåstander: Hokus Pokux 

Villedende markedsføring
VitaePro reklamerer for kosttilskuddet gjennom TV-reklamer, i blader og på egne nettsider. Her presenterer både "vanlige forbrukere" og kjente personer sine erfaringer med bruk av tilskuddet. Konklusjonen er selvsagt utelukkende positiv, og de fleste påstår å ha fått et nytt og bedre liv med VitaePro. Meldingen som sendes er klinkende klar, selv om VitaePro med årenes løp har lært seg å ta forbehold ("Det funker for meg!").

Det norske Revmatikerforbundet har i flere år samarbeidet med VitaePro, og anbefaler sine medlemmer å bruke kosttilskuddet. Dette gjør de mot økonomisk støtte fra VitaePro, samt at Revmatikerforbundets medlemmer får en noe redusert pris på kosttilskuddet.

VitaePro hevder (som kosttilskuddprodusenter gjerne gjør) at deres tilskudd er ment som en supplement for friske personer. Hvorfor velger da VitaePro å inngå samarbeid med en pasientorganisasjon? Og vice versa? Dette er i beste fall villedende. Markedsføringen bærer imidlertid tydelig preg av å rette seg mot personer med medisinske plager ("Jeg er stiv, knirker når jeg går, har ikke vært utenfor døra på haugevis av år").

Alternativ medisin
Tilskudd og behandlingsmetoder som ikke kan dokumenteres gjennom vitenskapelig forskning kalles alternativ medisin. VitaePro på sin side påstår at kosttilskuddet har dokumentert effekt. Problemet er bare at denne forskningen har blitt utført av Vitaelab, som eier VitaePro. En sentral grunnpilar i forskningsetikken er at forskning skal være uavhengig. Dette kan neppe sies i dette tilfellet.

VitaePro kan i stor grad gjemme seg bak de autoriserte helsepåstandene rundt vitamin C, D og E, vitaminer en kan finne i vanlige og godkjente kosttilskudd på apoteket - og ikke minst i et normalt og balansert kosthold. Kosttilskuddet inneholder imidlertid noen fiffige ingredienser som visstnok skal være rene vidunderkuren, og "gjøre leddene komfortable", skal vi tro VitaePros nettside (3). Er det etisk å anbefale et kosttilskudd til mennesker med helseplager (for eksempel revmatikere), uten at det foreligger tilstrekkelig, vitenskapelig dokumentasjon?

Placebo til folket?
Men hva med dem som faktisk opplever bedring ved bruk av VitaePro? Hva med dem som har fått anbefalt et tilskudd av sin pasientorganisasjon, eller som har sett en troverdig idrettsutøver anbefale produktet på TV, og faktisk følt seg bedre?

VitaePro kan sannsynligvis ha en effekt for noen, for eksempel dem som har mangel på vitaminene VitaePro inneholder. Men kanskje også for dem der VitaePro ikke gjør noe som helst i kroppen. Det kan være tilfeldigheter som spiller inn, men en må også huske på at VitaePro er en pille, en pille det er knyttet til dels store forventninger til. Denne forventningseffekten kan gi fysiologiske utslag, og i noen tilfeller faktisk føre til bedring av reelle tilstander. Denne effekten er bedre kjent som placeboeffekten.

Placeboeffekten er komplisert, og ikke noe jeg velger å gå videre inn på her i denne omgang. Placeboeffekten handler om at man opplever en målbar, positiv effekt av et tilskudd som i seg selv ikke fører til noe som helst, en såkalt narrepille. VitaePro kan på mange måter sees på som en slik narrepille, ettersom det ikke er bevist at den kan behandle for eksempel revmatiske lidelser. Men noen vil likevel oppleve en bedring. Og det er jo kjempefint for dem!

Det som imidlertid ikke er så kjempefint er at markedsføringen er ulovlig, og at VitaePro på mange måter lurer pasientgrupper til å kjøpe deres tilskudd. En kan jo diskutere om tilskuddet hadde fått noen effekt dersom VitaePro hadde sagt rett ut at "Hei, dette tilskuddet funker nok ikke for din lidelse, men det skader hvertfall ikke å prøve!" - det hadde det sannsynligvis ikke. Samtidig som det også er vist at placebo i noen tilfeller fungerer selv om forsøkspersonen er klar over at det er placebo, nettopp fordi personen har en forventning om at placebo er noe som kan føre til en effekt.

• Les mer om placebo: Lurt av egne gener 

Placeboforskning er et spennende forskningsfelt, som potensielt kan gjøre mye for folkehelsen, spesielt i en tid der subjektive helseplager er en av hovedårsakene til at vi oppsøker lege. Det er imidlertid knyttet mange etiske problemstillinger til forskrivning og bruk av placebo-behandling.

Enn så lenge må en støtte seg til regelverket om markedsføring av kosttilskudd, og stole på at dette vil beskytte oss fra kvakksalvere. Dette er imidlertid kun en liten og skjør barriere. Det er rimelig enkelt å få tak i diverse udokumenterte produkter på både helsekost og dagligvarebutikk. Så lenge produsentene ikke påstår at de kan kurere spesifikke diagnoser eller ha effekter som ikke er dokumentert, er dette fullt lovlig.

Vi må likevel spørre oss om slike tilskudd virkelig er nødvendig for oss? Mange av dem som oppsøker alternativ medisin går allerede på medisiner, og da skal en utvise forsiktighet med kosttilskudd. Det er viktig å reflektere over hva vi putter i oss, både av matvarer og tilskudd. Proteinpulver, høydose vitamintilskudd og -fettsyrer er svært sjeldent nødvendig for friske mennesker i den generelle befolkningen. Et balansert kosthold med inntak av magre kjøtt- og meieriprodukter, variasjon i frukt og grønnsaker, samt grove kornprodukter kan få deg langt på vei til et friskt og funksjonelt liv. Det er vitenskapelig dokumentert (4). Og det funker for meg.

Kilder:
1. Protokoll: Konsumentombudsmannen vs. Vitaelab. Marknadsdomstolen.
2. Forskrift om ernærings- og helsepåstander. Lovdata.no
3. Effekt. Vitaepro.no
4. Nordic Nutrition Recommendations 2012. Norden.

En lettere hverdag

Lettprodukter laget med kunstig søtningsstoffer har opp gjennom årene stadig blitt trukket frem i media og fått smekk på snuten, til tross for manglende vitenskapelig dokumentasjon på at det faktisk kan være skadelig. Samtidig står vi overfor en fedmeepidemi som ikke ser ut til å avta i nærmeste fremtid. Kan lettprodukter gi bedre folkehelse?

Kristian Fjellanger skrev for en tid tilbake i et innlegg på NRK Ytring at leger er for dårlige til å gi konkrete råd til overvektige, slik som for eksempel å bytte ut ”tjukkecolaen” med Cola Zero. Slike små skritt kan få positive følger for voksne overvektige, og matematikken kan bevise det.

Kunstig søtningsstoff

Siden 1980-tallet har såkalte kunstige intense søtningsstoffer vært å finne i diverse mat- og drikkevarer, slik som brus og tyggegummi. De kunstig søtningsstoffene inneholder kalorier, men har en så sterk søtsmak at de bare behøves å tilsettes i svært små mengder, slik at kaloriinnholdet blir ubetydelig.

Et av de mest brukte søtningsstoffene er aspartam, et kunstig søtningsmiddel som ofte brukes i lettbrus, slik som for eksempel Cola Zero og Pepsi Max. Alle tilsetningsstoffer som skal tilsettes i mat- og drikkevarer må risikovurderes og godkjennes av EUs mattrygghetsorgan EFSA. Aspartam er lovlig å bruke over hele verden, og godkjent av EFSA. Søtningsstoffet ble re-evaluert senest i 2013. Aspartam har imidlertid gjentatte ganger vært i medias søkelys verden over. Enkeltstudier med små utvalg (oftest rotter) som viser sammenheng mellom inntak av aspartam og utvikling av kreft i hjernen blir ofte trukket frem. Stoffet er også blitt beskyldt for å forårsake adferdsforstyrrelser hos barn og å også føre til overvekt snarere enn å forebygge det. Men det vitenskapelige grunnlaget er tynt. 

I EFSAs rapport blir disse studiene grundig gjennomgått, og en samling av all nyere dokumentasjon på området blir analysert og sett opp mot tidligere dokumentasjon. Selv om en kan se en tilsynelatende sammenheng mellom inntak av aspartamholdige mat- og drikkevarer og negative helseeffekter er det ikke nødvendigvis en årsakssammenheng. Den samlede konklusjonen til EFSA var at aspartam ikke utgjør noen helserisiko, selv ikke for høykonsumenter. Aspartam er imidlertid helseskadelig for personer med sykdommen fenylketonuri, også kalt Føllings sykdom. Personer med denne sykdommen kan ikke bryte ned aminosyren fenylalanin, som finnes i aspartam.

Dersom vi ser nærmere på sikkerhetsmarginene rundt aspartam har vi lite å frykte, selv om det faktisk skulle foreligge en negativ effekt.

Grenseverdier

Søtningsstoffer testes omhyggelig og tilsettes i forsvarlige doser, med en sikkerhetsmargin vi bare kunne drømt om innenfor en rekke andre industrier. Disse grenseverdiene kalles ADI: Acceptable Daily Intake. ADI regnes ut ved å se på laveste dose for observert negativ effekt. Ettersom det strider mot etiske retningslinjer å teste ut ADI-doser på mennesker må vi benytte oss av forskning på dyr, eksempelvis rotter. Selv om dyr og mennesker deler store deler av det samme arvestoffet, er det så store kvalitative forskjeller mellom oss at vi ikke kan si at grenseverdier som gjelder for dyr uten videre også gjelder for mennesker. Derfor deler vi på en såkalt usikkerhetsfaktor, denne er vanligvis på 100. Vi mennesker antas derfor å kunne tåle 100 ganger mindre av et stoff enn en rotte. Vekt tas også med i betraktningen av utregning av dose. ADI skal gjelde for inntak av stoffer hver dag gjennom et helt liv.

For aspartam er grenseverdien 40 miligram per kilo kroppsvekt. Dette gjelder for den generelle befolkningen, og tar ikke hensyn til allergi- eller overfølsomhetsreaksjoner. Med grunnlag i denne grenseverdien er det blitt satt en øvre grense for tillat mengde aspartam i drikkevarer på 600 miligram per liter.

Dersom vi tar en mann på 80 kg vil dette si 40*80 = 3200 mg hver dag. Dersom vi antar at drikkevarene i Norge inneholder det maksimalt tillatte innholdet av aspartam på 600 mg/l, vil mannen på 80 kg kunne drikke 3200/600 = 5,3 liter brus hver eneste dag, i løpet av et helt liv.

Et barn på 30 kg vil kunne innta 1200 mg aspartam, noe som tilsvarer 2 liter brus. De vil komme lettere opp i ADI-maksgrensen.

Dersom vi fjerner usikkerhetsfaktoren på 100, vil man kunne drikke henholdsvis 530 liter og 200 liter brus hver dag.

Når en foretar risikovurderinger av et stoffs påvirkning på befolkningens helse må en også ta i betraktning hvor mye folket faktisk drikker. En deler da gjerne inn i lav-, middels- og høykonsumenter. Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) har vurdert risikoen for negative effekter av aspartam i den norske befolkning, og kommet frem til at det ikke utgjør noen nevneverdig risiko, selv for høykonsumenter.

En annen versting i byen

Det naturlige er ikke alltid det beste for oss. Den virkelige fienden vi burde frykte er tilsatt sukker. Dette bidrar med betydelig energi, og varer med mye tilsatt sukker inneholder ofte svært lite av andre nyttige næringsstoffer slik som vitaminer og mineraler. Inntaket av tilsatt sukker er spesielt bekymringsverdig blant barn, selv om utviklingen har beveget seg i positiv retning de siste årene. Den store økningen i livsstilssykdommer slik som overvekt og diabetes type 2 kan i stor grad tilskrives et økt energiinntak i forhold til energiforbruk.

Tilsatt sukker og kalorier er en reell trussel. Vi lar oss imidlertid ikke stoppe av den grunn, og dette tyder på at det er noe emosjonelt knyttet til søtsaker slik som godteri og brus. Vi vil ha det, uansett! Slik kom lettbrusen på markedet. Du får omtrent den samme følelsen som når du åpner en flaske sukkerholdig brus, men du slipper kaloriene.

Vann er uten tvil den beste tørstedrikken; det er både naturlig fritt for kalorier og billig, men som eks-overvektig Kristian Fjellanger skrev hos NRK Ytring forrige uke; veien fra sukkerholdig brus til vann er for lang å gå for mange. Da er det langt mer helsefremmende og i tråd med moderne folkehelsearbeid å møte den overvektige der de er, og fokusere på små steg mot bedre vaner.

La oss se på enda et regnestykke:

Dersom en person holder sitt vanlige kosthold konstant og legger til 1 liter sukkerholdig brus per dag vil dette ugjøre i overkant av 400 kalorier pr dag (Solo inneholder for eksempel 41 kcal pr dl, dvs. 410 kcal pr liter).

Gitt at energiforbruket holdes konstant vil dette ekstra kaloriinntaket utgjøre rundt en halv kilo ekstra kroppsfett i uken. Det vil si 2 kg ekstra i måneden og 24 kg ekstra i året!

Dersom denne personen hadde drukket lettbrus i stedet hadde han spart disse kiloene, så lenge kostholdet ellers holdes konstant.

Lettbrus er bedre enn brus, men...

Kalorier teller. Uansett hvor mye aviser og mediene lokker med hemmelige tips om hvordan man kan kvitte seg med magefettet gjennom ulike mageøvelser, eller rense kroppen for fett og grums med detox-kurer. Overvektsproblemet vil alltid munne ut i energioverskudd, rent fysiologisk sett. Det inntas mer kalorier enn det som forbrukes. Derfor kan lettbrus uten tvil være et godt alternativ til brus for en voksen som sliter med overvekt.

Lettbrus er imidlertid ikke fritatt forbehold. Barn kommer lettere opp i maksgrensen for kunstige søtningsmidler, og bør ikke drikke mye lettbrus. Et regelmessig inntak av lettbrus i familien kan også sende et signal til de små om at brus er en tørstedrikk en kan drikke like mye av som vann. Slik er det ikke, og lettbrus er ikke bra for tannhelsen selv om det kan hjelpe til med vektkontrollen. Dersom vi omfavner lettbrusen store som små, overvektige som normalvektige vil ikke dette nødvendigvis ha gode effekter på folkehelsenivå. Det kan til og med føre til slankehysteri der det ikke er nødvendig. Det beste for den totale helsen hadde antageligvis vært å ligge unna både brus og lettbrus.

Vi lever imidlertid ikke i en perfekt verden, vi blir til stadighet utsatt for et press fra de ulike aktørene på markedet om at brus er noe som hører hverdagen til. Brus har fått en plass i samfunnet, i butikkhyllene og i dagliglivet. Derfor er det bra at man har et alternativ til sukkerholdige mat- og drikkevarer. Slike lettprodukter er ikke det ideelle, og bør ikke settes på en pidestall, men man skal heller ikke avfeie det som giftig og farlig for folkehelsen, og heller la matematikken og forskningen tale for seg.

Brus har lenge hatt en etablert plass i den vestlige kulturen. 

For overvektige kan lettbrus være et enklere alternativ enn å kutte ut all brus. 

Det vanskelige helsebegrepet

Januar er her igjen og har bragt med seg et godt, nytt år fullt av lovnader om slankere midje, lavere kolesterol, et sunnere kosthold og selvsagt bedre helse. Du har kanskje en helt intuitiv forståelse av hva ordet helse innebærer, og det har saktens også mediene, men visste du at innenfor helsevitenskapen har helsebegrepet lenge vært, og er fortsatt, en liten nøtt som vanskelig lar seg knekke?

Hva er helse? Det har i løpet av det siste århundret vokst frem en rekke ulike forståelsesmodeller for helse. Fra en ren fysisk oppfatning i middelalderen med pest og andre plager, til en mer helhetlig tilnærming til begrepet der individets subjektive oppfattelse står i sentrum.

Folkehelsearbeidet har helt inntil nyere tid vært preget av denne biomedisinske oppfatningen av helse, der fokuset er på behandling, og legene sitter med makten. Kroppen betraktes innenfor denne modellen som et system med ulike deler som kan ødelegges og repareres, og kropp og sjel er to adskilte dimensjoner. Denne oppfatningen har sittet flittig innvevd i mange kulturer, primært den vestlige, og kommer fortsatt godt til uttrykk i media.

           Les også: Sunn fornuft - mediene vet ikke hva som er best for deg 

New Public Health 
Rundt midten av 1900-tallet skjedde det et skifte i folkehelsearbeidet. Fokuset ble flyttet seg fra å definere helse ut fra sykdom, og heller fokusere på hva helse er i seg selv, og hva som skaper helse. Dette kalles ofte den salutogene tilnærming, etter den salutogene modell utformet av sosiologen Aaron Antonovsky i 1979. Innenfor New Public Health står forebyggende og helsefremmende helsearbeid sentralt, og dette er fremdeles grunnpilarene i dagens folkehelsearbeid. En skal fremme de faktorer, såkalte helsedeterminanter, som bidrar til god helse. Helse i denne forståelsen er noen som tilhører individet, det er noe subjektivt, og det finnes således tilsynelatende ikke noe rett og galt i defineringen av helse.

Innenfor slike sosiale modeller for helse er altså den subjektive opplevelsen viktig. Disse modellene anerkjenner at en kan ha patologiske endringer i kroppen som gir fysiske tegn på sykdom, uten at en nødvendigvis føler seg syk, eller betrakter seg selv som syk. Ulike kreftformer er eksempler på dette, det kan være en utviklet svulst uten at pasienten føler seg syk, slik som for eksempel ved brystkreft. På den annen side kan en også føle seg syk og svak, uten å ha slike biologiske bevis for sykdom. Har man da god eller dårlig helse?

Psykisk helse
Hvordan vi føler oss har blitt tatt på alvor med New Publich Health. Verdens helseorganisasjon (WHO) har også omfavnet dette i sin definisjon av helse fra 1948: "Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller skade". Denne definisjonen for helse er imidlertid blir kritisert for å bruke ordet "fullstendig" og for dermed å bli en uoppnåelig utopi. Helsebegrepet kan tilsynelatende derfor sette urimelige krav i seg, slik at ingen per definisjon vil kunne oppnå god helse.

Skiftet innenfor folkehelsearbeidet har ført til en anerkjennelse av det som betegnes som en av vår tids største folkehelseutfordringer, nemlig subjektive helseplager. Dette er helseplager som ikke kan forklares av biologi eller fysiske funn som står i forhold til plagene. Dette er blitt en av hovedårsakene til at vi oppsøker fastlege i dag, og en stor del av sykefraværet er antatt å skyldes slike plager. Diffuse diagnoser slik som IBS, ME, fibriomyalgi, kronisk borreliose og andre tarm- og muskel og skjelettsykdommer, regnes som slike subjektive helseplager.

Det diskuteres om dette kan være flere sider av samme tilstand, og at subjektiv helseplage er den felles diagnosen. Det er imidlertid svært viktig å understreke at dette oppleves som fysiske plager hos pasienten, og kan påvirke pasienten like negativt som en hvilken som helst annen diagnose. Det er stor uenighet blant fagpersoner og ikke minst pasienter og pasientorganisasjoner, om hvorvidt kjente diagnoser slik som ME er en subjektiv helsetilstand eller ikke. Debatten kan ofte bli opphetet, og det argumenteres ofte med at dette er såkalte ordentlige, fysiske sykdommer, og ikke noe en finner på. Dette henger trolig sammen med normene vi har i samfunnet rundt psykisk helse, og er en svært viktig og interessant utfordring i folkehelsearbeidet.

Et utvidet helsebegrep
Her i Norge har Per Fugelli gjennom sitt mangeårige arbeid innen samfunnsmedisin blant annet undersøkt hva helse er for oss nordmenn. I en studie utført sammen med Benedicte Ingstad i perioden 1997-2000 ble 80 nordmenn fra fem ulike steder i landet spurt hva helse var for dem. De kom blant annet frem til at helse er natur, trivsel, funksjon, mestring og energi.

Nå begynner man å bevege seg ut på mer diffuse områder av helse. Det handler ikke bare om en psykisk eller fysisk tilstand, men også om hva som tilsynelatende påvirker dette. Det er blitt diskutert om helsebegrepet har blitt så utvidet at det nå ikke bare betegner helse, men også velvære og lykke. Det er åpenbart ikke vanntette skott mellom lykke og helse, men for noen kan man fint ha det godt og være lykkelig selv om man objektivt sett ikke har god helse.

Helse er livet
Subjektivitet er bra, og står sentralt i den såkalte empowerment-tilnærmingen, der pasienten står i fokus, og helsearbeidere skal hjelpe pasienten til å mobilisere ressurser til å ta kontroll over eget liv. Men med et vidt og subjektiv helsebegrep mister man samtidig evnen til å kunne operasjonalisere variabelen helse, og dermed evnen til å intuitivt sammenligne helsetilstand mellom individer og grupper. En skal anerkjenne at helse er subjektivt og respektere at pasienten ikke nødvendigvis har samme mål for behandlingen som behandler, eller ser verdien av forebygging. Samtidig er det også viktig å vite hva helse er for å kunne drive folkehelsearbeid, og vite hvor en skal sette inn tiltak.

Men kanskje er det slik, at helse virkelig er så altomfattende at det ikke lar seg definere, og at tiltak må rettes mot hele samfunnet, natur og vennskap så vel som tungmetaller og vaksiner. Kanskje er det slik at helse er selve livet. Hadde vi kunnet leve uten helse?