Hvorfor skal vi gidde å formidle fag?

Forskere, studenter og fagpersoner sitter på store mengder kunnskap innen sitt fagfelt, men få deler denne kunnskapen med offentligheten. Hvorfor er det slik, og hvorfor skal vi egentlig gidde å drive med forskningsformidling? 

I dag har jeg vært på Norges universitet for miljø- og biovitenskap (NMBU) og snakket om forskningsformidling for en gruppe PhD-studenter. Jeg var så heldig å bli invitert til å snakke om noe jeg virkelig brenner for, og det er fint å se at NMBU setter forskningsformidling på agendaen. 

Forskningsformidling er et fint ord som rommer mye. Kort fortalt handler det om å fortelle om, og helst forklare, noe fra eget fagfelt til personer utenfor dette fagfeltet. Det finnes ulike definisjoner på forskningsformidling, men jeg liker kanskje denne definisjonen aller best: "Forskningsformidling er å kommunisere innsikter, arbeidsmåter og holdninger (vitenskapens ethos) fra spesialiserte forskningsfelt til personer utenfor feltet (popularisering), inkludert bidrag til samfunnsdebatter med vitenskapelig argumentasjon.... (Farbrot 2010)". 

Men hvorfor skal forskere, studenter og fagpersoner som har timeplanen full og i stor grad kun belønnes for vitenskapelige publikasjoner, ta seg tid til dette? 

Forskningsformidling i ulike kanaler

Forskningsformidling kan foregå i mange ulike kanaler og i mange ulike former. Det kan være kronikker og essay i tradisjonelle trykkede og digitale medier, det kan være blogginnlegg, podcaster eller opptredener i tv- og radioprogrammer. Det kan også være i form av kampanjer, for eksempel slik som sukkerkampanjen Helsedirektoratet har gående nå, der de formidler informasjon om kosthold og sukker, spesielt rettet mot ungdommer. Forskningsformidling foregår også ved opplysningskontorene og ved utdanningsinstitusjoner. 

Hvorfor formidle? 

Det er både åpenbare og mindre åpenbare grunner til hvorfor fagpersoner burde drive med mer populærvitenskapelig formidling. En av de åpenbare grunnene er at Universitets- og høgskoleloven faktisk sier at forskere skal forskere, undervise og formidle. 

I tillegg er forskningsformidling en form for folkeopplysning som kanskje kan ses på som en etisk plikt som ligger hos forskere og fagpersoner. Å dele kunnskap kan skape ringvirkninger i menneskers liv og ha betydning for empowerment og livskvalitet. 

En undersøkelse gjort av Aftenposten som ble publisert i september, viste at svært mange nordmenn ikke stoler på forskning. Dersom forskning blir forklart enkelt og av forskeren selv, ikke bare kommunikasjonsrådgivere ved instituttene, kan dette kanskje bidra til å øke troverdigheten rundt forskning og rette opp i misforståelser. Det fiffige med akkurat denne saken i Aftenposten, var at Faktisk.no kom på banen og kritiserte Aftenposten for å villede leserne. Aftenposten skrev nemlig at nordmenn har økt mistillit til forskning og voksende tro på konspirasjonsteorier, uten å ha noen studie å sammenligne med. Hele denne saken er et ypperlig eksempel på at forskningsformidling er viktig, og korrekt forskningsformidling sådan. 

Populærvitenskapelig formidling gjort riktig kan også bidra til rekruttering til forskning, studie, fagområde og institusjon, og sannsynligvis også bidra til finansiering av forskning ved å sette forskningsområdet på kartet.  

Du bør formidle før noen som er dårligere enn deg gjør det

Det skrives ofte om forskning i media. Spesielt helseforskning får god spalteplass, og gjerne hvis det er en ny medisinsk gåte som angivelig er løst. 

Som fagperson har man en viktig rolle å spille i å rette opp i forvirring skapt av media. Enkeltstudier blåses ofte opp, uten at journalisten har gjort særlige kritiske vurderinger av studien. Dette ser man ofte innenfor ernæringsfaget, noe som kan skape både sunnhetsforvirring og slankehysteri blant leserne. Derfor er det viktig at dyktige formidlere med en trygg og troverdig stemme kommer på banen. Kom media i forkjøpet! 

• Les også: Sunn fornuft: Mediene vet ikke hva som er best for deg

Bli bedre kjent med fagområdet ditt 

En av de kanskje mindre åpenbare grunnene til å formidle er at forskningsformidling kan gjøre deg til en bedre forsker eller fagperson. 

For hvis man skal komprimere forskningen sin ned til noen få avsnitt, ikke bruke vitenskapelige ord og i tillegg skrive morsomt og slik at en åtteåring skal forstå det, da bør du kjenne forskningen din ganske godt. Kanskje er dette en av årsakene til at mange kvier seg for å formidle? Hva er det egentlig jeg forsker på? Og hvordan kan man egentlig vite at man har kommet frem til rett svar? Og hva betyr egentlig forskningen? Dette krever litt tankevirksomhet, men kan gi ny innsikt og forståelse for eget fagfelt. 

Er vi for redde?

Dessverre finnes det ikke gode tall på hvor mange som faktisk driver med forskningsformidling i Norge. Og blant de studiene som finnes, er tallene heller nedslående. 

Det kan være mange ulike grunner til at vi ikke formidler mer. Det er skummelt å skulle sette ting på spissen, og det er skummelt å skulle forenkle forskning og fag. Hva om man mister viktige nyanser? Hva vil andre forskere si? 

Det er mulig å gjøre forskningen mer populærvitenskapelig, uten å bli for tabloid og villede leseren. 

Og det er mulig å gjøre forskning spennende og interessant for mannen i gata. Selv om du kanskje ikke fikk de resultatene du håpet, eller forskningen ikke var spesielt banebrytende. Det er uansett viktig å formidle hvordan man forsker og hvorfor man gjør det. All forskning er viktig og bidrar til å komme frem til et svar. Dette må formidles! 

Det er ikke nødvendigvis lett å komprimere et forsknings- eller fagfelt til noe som alle forstår, men øvelse gjør mester, og man får så utrolig mye igjen for det. 

Kom ut av komfortsonen 

Har du noe å bidra med? Tør å dele! Det er viktig, lærerikt og morsomt. Ikke helt overbevist enda? Det kan også være et stort konkurransefortrinn i en jobbsøkersituasjon dersom du har erfaring med- og kan vise til populærvitenskapelig formidling. 

Opprett en blogg, prøv deg på en kronikk, eller bare begynn med å snakke med venner og bekjente om fagfeltet ditt. Du trenger ikke gå helt Forsker Grand Prix med en gang. Det viktigste er at du blir bedre kjent med egen forskning eller fagfelt, og deler med de rundt deg. 

Ikke bare er det er trist å visne hen som en tørr akademiker, husk også at kunnskap er verdiløs hvis den ikke formidles. 

Supermat for fremtiden

Hvordan kan vi som forbrukere bidra til et mer bærekraftig forbruksmønster? En del av løsningen kan ligge i en liten belg.

Vi blir stadig flere, tyngre og forurenser mer. Befolkningsvekst, matproduksjon, transport og avfallshåndtering går over alle støvleskaft om dagen, og vi er ille ute. Vi kaster en tredjedel av all mat som blir produsert, men likevel sulter 800 millioner av verdens befolkning. Og over dobbelt så mange er overvektige.  

Fremtiden er full av helse- og miljøutfordringer. Hvordan skal vi klare å mette alle menneskene på jorda? Hvordan skal vi klare å mette alle med et kosthold som ikke fører til diabetes, slitne knær eller hjerteinfarkt? Hvordan skal vi møte alle behov for næring og god livskvalitet og samtidig ikke drive rovdrift på jordas ressurser?

Halvparten av vårt økologiske fotavtrykk stammer fra matproduksjon og –forbruk. Skal vi gjøre fremtidens ernæring mer bærekraftig må det skje radikale endringer i blant annet produksjon av fôr, husdyravl, transport og kostholdsmønstre.  

Men hva kan vi som forbrukere gjøre? Hvordan kan vi bidra til et bærekraftig kosthold for fremtiden? Mye ligger i vår konsumermakt, våre forbruksmønstre og kostholdsvaner. Hva vi spiser og hvilke matvarer vi velger. Vi som forbrukere har mye makt til å påvirke hva som havner i dagligvarehyllene. Og den makten er det på tide at vi bruker til noe mer konstruktivt enn å legge til rette for priskrig på godteri og grillmat.

Rødt kjøtt har mye av skylda

Meat Free Mondays er et initiativ satt i gang av Paul McCartney med familie i 2009. Og McCartneyene er ikke dumme. Rødt kjøtt er verstingen i CO2-utslipp både per gram protein og per kalori. I tillegg er rødt kjøtt, og spesielt prosessert rødt kjøtt, ugunstig for helsen vår.

Helsedirektoratet anbefaler 500 gram rødt kjøtt i uken (brutto). Det tilsvarer i underkant av to middager med rødt kjøtt, samt begrenset mengde kjøttpålegg. En reduksjon i kjøttkonsumet kan bidra til flere millioner spart i helsekostnader i året i Norge, og mange hundre milliarder i året på verdensbasis. Tall fra Helsedirektoratet viser imidlertid at bare rundt halvparten av oss følger dette rådet.

Rødt kjøtt smaker jo godt. Det er dessuten proteinrikt har vi hørt. Og mye jern. Hva skal vi spise istedenfor? Hvor skal vi få protein fra? Og hva skal vi ha mellom de to hamburgerbrødene?

Hils på supermaten belgfrukt.

Belgfrukter er proppfulle av næringsstoffer

Belgfrukt er en samlebetegnelse på ulike typer bønner, linser, kikerter og erter. Også peanøtter tilhører belgfruktfamilien, faktisk. Belgrukten har gjennom tidene vært en viktig kilde til proteiner for de som ikke har hatt tilgang på, eller hatt råd til, kjøtt. Spesielt i sydligere land har belgfrukten tradisjonelt blitt brukt mye i kosten. Faktisk er proteinmengden i belgfrukt (21-25 gram per 100 gram) på høyde med proteininnholdet i kyllingfilet (23,5 gram per 100 gram). Belgfrukt er også rik på jern, b-vitaminer og magnesium.

Det supre med belgfrukten er at i tillegg til å være proppfull av viktige næringsstoffer og sporstoffer så er den også fiberrikt og metter godt uten å inneholde mange kalorier. Det er i tillegg billig og lett tilgjengelig for de fleste nordmenn.

Et mer plantebasert kosthold vil være gunstig både for helsen vår og for kloden. Grønnsaker er miljøvennlig å produsere med tanke på CO2-utslipp, og det er store helsegevinster å hente ved å spise mer frukt og grønnsaker. Vi kan fortsatt spise kjøtt, men fortrinnsvis magert, rent kjøtt. Belgfrukt kan være en ypperlig erstatter for deler av kjøttet uten at det nødvendigvis går på kompromiss med næringsbehovene våre.

Er det trendy nok?

Vi kan bruke belgfrukt på mange ulike måter; falafelkjøttboller, ertesuppe, linsestuing, og bønneburger. Dipper, salater og gryteretter. Dersom du vil ha en sunnere og billigere taco kan du erstatte deler av kjøttdeigen med røde bønner. Det ser ut som kjøttdeig og smaker som kjøttdeig.

Spørsmålet er hvor trendy vi må gjøre belgfrukt for at vi skal gidde å spise det? Må det pakkes inn i minimalstiske pakninger og markedsføres som supermat fra et eksotisk sydenland? Kan bestemors linsestuing gjøres trendy? Ja, det tror jeg. Det har blitt trendy å spise mer plantebasert og det er trendy å tenke bærekraftig. Snart er kanskje irrgrønn ertesuppe den nye matcha-teen, og falafelburger den nye kebaben.

Litt mindre kjøtt, litt mer belgfrukt. Vi kan ikke gi opp håpet om en fremtid med god helse og nok mat til alle.

God belg!

LagreLagreLagreLagre

Sunnhetsforvirring blant fagpersoner

Vi er i startgropen av ett nytt år, og sunnhetsjaget herjer som vanlig i norske medier. Den uheldige dikotomiseringen av sunn og usunn mat fører til både forvirring og fortvilelse. Det er imidlertid ikke bare journalister som bidrar til denne forvirringen, også fagpersoner må ta seg kraftig sammen hva gjelder den unyanserte formidlingen av kosthold. 

Tidligere denne uken var jeg så heldig å få være med på et fagseminar arrangert av Helsedirektoratet. Temaet var sosiale ulikheter i kosthold og auditoriet var stappfullt av fagpersoner sugne på faglig påfyll.

Før foredragene startet fikk vi servert lunsj utenfor auditoriet. Det var påsmurte halve rundstykker, kaffe, te og frukt. Rundstykkene var hverken av de groveste eller de fineste man kan finne i bakevarehyllen. Pålegget var variert og fargerikt; reker, laks, leverpostei, roastbeef, salami og gulost. Melon, ananas og druer var satt frem på bugnende brett. Jeg forsynte meg både en og to ganger, og ble mett og god før jeg skulle konsentrere meg om foredragsrekken. 

So far, so good. 

Foredragene kom på løpende bånd, med flott formidling og en reminder om at sosial ulikhet fortsatt er et problem også her i Norge. Midtveis hadde vi en kaffepause der det var satt frem gulrotkakestykker delt i to, kaffe, te og frukt. 

Mot slutten av seminaret var det satt av tid for paneldiskusjon og spørsmål. Da skjedde det skjellsettende øyeblikket hvor en deltaker rekker opp hånden og spør, nei, ikke spør, kjefter på Helsedirektoratet for å servere usunn mat i lunsjen. Fint brød og kake. Lite fiber og mye sukker. "Følger dere ikke deres egne retningslinjer?" Spør deltageren. "Hvis det er et sted man hadde forventet å få servert sunn mat, så er det hos Helsedirektoratet".

Det ble en litt ubehagelig stemning i salen, men urovekkende få reaksjoner. Panelet visste ikke helt hva de skulle svare. De beklaget litt keitete og lovte kun sunn mat fremover. Det ble ikke anledning til noen debatt eller innspill fra de andre deltagerne i salen. Moving on. 

Det er svært skuffende at en fagperson kommer med slike uttalelser. Det er også skuffende at panelet la seg flate og beklaget. Beklaget at de hadde servert normal, norsk mat og frukt til 150 deltagere.   Mat som fint kan inngå i de nasjonale næringsstoffanbefalingene om 25-40 energiprosent (E%) fett, 15-20 E% protein og 45-60 E% karbohydrater. Et rundstykke med variert og proteinrikt pålegg sprenger ikke noen av disse skalaene, og vi spiser forhåpentligvis mer enn dette ene rundstykket per dag. 

Gulrotkaken inneholdt tilsatt sukker. Vi bør alle begrense inntaket vårt av tilsatt sukker, og næringsstoffanbefalingene er på under 10 E% per dag. En gulrotkakebit trenger ikke sprenge dette budsjettet. I tillegg var dette mat som ble servert til fagpersoner innen ernæring og folkehelse. Personer med stor evne til å ta fornuftige valg og regulere matinntaket gjennom en hel dag. Vi fikk velge mellom kake og frukt. Vi fikk velge mellom et halvt eller helt kakestykke. Er det noen som har peiling på matvarevalg, så er det vel oss. Tar vi et kakestykke til kaffen denne hverdagen, tar vi kanskje ikke den sjokoladen til kvelds. 

Men dette er ikke poenget. Faktisk er det ganske irrelevant. Blås i næringsstoffer, helseadferd og E%. Poenget er den uheldige dikotomiseringen av sunt og usunt. 

Har ikke fagpersoner skjønt noen ting? Lever vi fortsatt i en biomedisinsk boble av sunt og usunt, syk og frisk, ja-mat og nei-mat? Jeg har tidligere kommet med mitt hjertesukk om generaliseringen av sunnhetsbegrepet, men dette var fortrinnsvis rettet mot mediene. Jeg trodde helt ærlig at norske fagpersoner var nærmere et holistisk og nyansert perspektiv på kosthold. Ikke opprettholdere av hysteri og kostholdsangst. Har vi virkelig ikke kommet lenger enn at vi som fagpersoner hever pekefingeren og bestemmer hva som er sunt og usunt? Det er en holdning som ikke er i tråd med det moderne folkehelseperspektivet. 

Jeg skal imidlertid ikke skjære alle over én kam.

Kanskje har vi kommet så langt forbi spørsmålet om sunt og usunt at kjeftingen til deltageren bare falt på stengrunn og ikke fortjente noen ordentlig diskusjon. Kanskje alle bare ble like matte som meg. Jeg håper inderlig at det var derfor ingen i ekspertpanelet tok til motmæle. 

Hvis ikke er det både flaut og bekymringsfullt. 

Og til dere som lurer på om ernæringsfolk spiser kake på seminar med hundre andre ernæringsfolk? Ja, det gjør de. Og det er fantastisk bra. 

Illustrasjonsfoto