Hva er helse? Det har i løpet av det siste århundret vokst frem en rekke ulike forståelsesmodeller for helse. Fra en ren fysisk oppfatning i middelalderen med pest og andre plager, til en mer helhetlig tilnærming til begrepet der individets subjektive oppfattelse står i sentrum.
Folkehelsearbeidet har helt inntil nyere tid vært preget av denne biomedisinske oppfatningen av helse, der fokuset er på behandling, og legene sitter med makten. Kroppen betraktes innenfor denne modellen som et system med ulike deler som kan ødelegges og repareres, og kropp og sjel er to adskilte dimensjoner. Denne oppfatningen har sittet flittig innvevd i mange kulturer, primært den vestlige, og kommer fortsatt godt til uttrykk i media.
Les også: Sunn fornuft - mediene vet ikke hva som er best for deg
New Public Health
Rundt midten av 1900-tallet skjedde det et skifte i folkehelsearbeidet. Fokuset ble flyttet seg fra å definere helse ut fra sykdom, og heller fokusere på hva helse er i seg selv, og hva som skaper helse. Dette kalles ofte den salutogene tilnærming, etter den salutogene modell utformet av sosiologen Aaron Antonovsky i 1979. Innenfor New Public Health står forebyggende og helsefremmende helsearbeid sentralt, og dette er fremdeles grunnpilarene i dagens folkehelsearbeid. En skal fremme de faktorer, såkalte helsedeterminanter, som bidrar til god helse. Helse i denne forståelsen er noen som tilhører individet, det er noe subjektivt, og det finnes således tilsynelatende ikke noe rett og galt i defineringen av helse.
Innenfor slike sosiale modeller for helse er altså den subjektive opplevelsen viktig. Disse modellene anerkjenner at en kan ha patologiske endringer i kroppen som gir fysiske tegn på sykdom, uten at en nødvendigvis føler seg syk, eller betrakter seg selv som syk. Ulike kreftformer er eksempler på dette, det kan være en utviklet svulst uten at pasienten føler seg syk, slik som for eksempel ved brystkreft. På den annen side kan en også føle seg syk og svak, uten å ha slike biologiske bevis for sykdom. Har man da god eller dårlig helse?
Psykisk helse
Hvordan vi føler oss har blitt tatt på alvor med New Publich Health. Verdens helseorganisasjon (WHO) har også omfavnet dette i sin definisjon av helse fra 1948: "Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller skade". Denne definisjonen for helse er imidlertid blir kritisert for å bruke ordet "fullstendig" og for dermed å bli en uoppnåelig utopi. Helsebegrepet kan tilsynelatende derfor sette urimelige krav i seg, slik at ingen per definisjon vil kunne oppnå god helse.
Skiftet innenfor folkehelsearbeidet har ført til en anerkjennelse av det som betegnes som en av vår tids største folkehelseutfordringer, nemlig subjektive helseplager. Dette er helseplager som ikke kan forklares av biologi eller fysiske funn som står i forhold til plagene. Dette er blitt en av hovedårsakene til at vi oppsøker fastlege i dag, og en stor del av sykefraværet er antatt å skyldes slike plager. Diffuse diagnoser slik som IBS, ME, fibriomyalgi, kronisk borreliose og andre tarm- og muskel og skjelettsykdommer, regnes som slike subjektive helseplager.
Det diskuteres om dette kan være flere sider av samme tilstand, og at subjektiv helseplage er den felles diagnosen. Det er imidlertid svært viktig å understreke at dette oppleves som fysiske plager hos pasienten, og kan påvirke pasienten like negativt som en hvilken som helst annen diagnose. Det er stor uenighet blant fagpersoner og ikke minst pasienter og pasientorganisasjoner, om hvorvidt kjente diagnoser slik som ME er en subjektiv helsetilstand eller ikke. Debatten kan ofte bli opphetet, og det argumenteres ofte med at dette er såkalte ordentlige, fysiske sykdommer, og ikke noe en finner på. Dette henger trolig sammen med normene vi har i samfunnet rundt psykisk helse, og er en svært viktig og interessant utfordring i folkehelsearbeidet.
Et utvidet helsebegrep
Her i Norge har Per Fugelli gjennom sitt mangeårige arbeid innen samfunnsmedisin blant annet undersøkt hva helse er for oss nordmenn. I en studie utført sammen med Benedicte Ingstad i perioden 1997-2000 ble 80 nordmenn fra fem ulike steder i landet spurt hva helse var for dem. De kom blant annet frem til at helse er natur, trivsel, funksjon, mestring og energi.
Nå begynner man å bevege seg ut på mer diffuse områder av helse. Det handler ikke bare om en psykisk eller fysisk tilstand, men også om hva som tilsynelatende påvirker dette. Det er blitt diskutert om helsebegrepet har blitt så utvidet at det nå ikke bare betegner helse, men også velvære og lykke. Det er åpenbart ikke vanntette skott mellom lykke og helse, men for noen kan man fint ha det godt og være lykkelig selv om man objektivt sett ikke har god helse.
Helse er livet
Subjektivitet er bra, og står sentralt i den såkalte empowerment-tilnærmingen, der pasienten står i fokus, og helsearbeidere skal hjelpe pasienten til å mobilisere ressurser til å ta kontroll over eget liv. Men med et vidt og subjektiv helsebegrep mister man samtidig evnen til å kunne operasjonalisere variabelen helse, og dermed evnen til å intuitivt sammenligne helsetilstand mellom individer og grupper. En skal anerkjenne at helse er subjektivt og respektere at pasienten ikke nødvendigvis har samme mål for behandlingen som behandler, eller ser verdien av forebygging. Samtidig er det også viktig å vite hva helse er for å kunne drive folkehelsearbeid, og vite hvor en skal sette inn tiltak.
Men kanskje er det slik, at helse virkelig er så altomfattende at det ikke lar seg definere, og at tiltak må rettes mot hele samfunnet, natur og vennskap så vel som tungmetaller og vaksiner. Kanskje er det slik at helse er selve livet. Hadde vi kunnet leve uten helse?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar