Hvorfor skal vi gidde å formidle fag?

Forskere, studenter og fagpersoner sitter på store mengder kunnskap innen sitt fagfelt, men få deler denne kunnskapen med offentligheten. Hvorfor er det slik, og hvorfor skal vi egentlig gidde å drive med forskningsformidling? 

I dag har jeg vært på Norges universitet for miljø- og biovitenskap (NMBU) og snakket om forskningsformidling for en gruppe PhD-studenter. Jeg var så heldig å bli invitert til å snakke om noe jeg virkelig brenner for, og det er fint å se at NMBU setter forskningsformidling på agendaen. 

Forskningsformidling er et fint ord som rommer mye. Kort fortalt handler det om å fortelle om, og helst forklare, noe fra eget fagfelt til personer utenfor dette fagfeltet. Det finnes ulike definisjoner på forskningsformidling, men jeg liker kanskje denne definisjonen aller best: "Forskningsformidling er å kommunisere innsikter, arbeidsmåter og holdninger (vitenskapens ethos) fra spesialiserte forskningsfelt til personer utenfor feltet (popularisering), inkludert bidrag til samfunnsdebatter med vitenskapelig argumentasjon.... (Farbrot 2010)". 

Men hvorfor skal forskere, studenter og fagpersoner som har timeplanen full og i stor grad kun belønnes for vitenskapelige publikasjoner, ta seg tid til dette? 

Forskningsformidling i ulike kanaler

Forskningsformidling kan foregå i mange ulike kanaler og i mange ulike former. Det kan være kronikker og essay i tradisjonelle trykkede og digitale medier, det kan være blogginnlegg, podcaster eller opptredener i tv- og radioprogrammer. Det kan også være i form av kampanjer, for eksempel slik som sukkerkampanjen Helsedirektoratet har gående nå, der de formidler informasjon om kosthold og sukker, spesielt rettet mot ungdommer. Forskningsformidling foregår også ved opplysningskontorene og ved utdanningsinstitusjoner. 

Hvorfor formidle? 

Det er både åpenbare og mindre åpenbare grunner til hvorfor fagpersoner burde drive med mer populærvitenskapelig formidling. En av de åpenbare grunnene er at Universitets- og høgskoleloven faktisk sier at forskere skal forskere, undervise og formidle. 

I tillegg er forskningsformidling en form for folkeopplysning som kanskje kan ses på som en etisk plikt som ligger hos forskere og fagpersoner. Å dele kunnskap kan skape ringvirkninger i menneskers liv og ha betydning for empowerment og livskvalitet. 

En undersøkelse gjort av Aftenposten som ble publisert i september, viste at svært mange nordmenn ikke stoler på forskning. Dersom forskning blir forklart enkelt og av forskeren selv, ikke bare kommunikasjonsrådgivere ved instituttene, kan dette kanskje bidra til å øke troverdigheten rundt forskning og rette opp i misforståelser. Det fiffige med akkurat denne saken i Aftenposten, var at Faktisk.no kom på banen og kritiserte Aftenposten for å villede leserne. Aftenposten skrev nemlig at nordmenn har økt mistillit til forskning og voksende tro på konspirasjonsteorier, uten å ha noen studie å sammenligne med. Hele denne saken er et ypperlig eksempel på at forskningsformidling er viktig, og korrekt forskningsformidling sådan. 

Populærvitenskapelig formidling gjort riktig kan også bidra til rekruttering til forskning, studie, fagområde og institusjon, og sannsynligvis også bidra til finansiering av forskning ved å sette forskningsområdet på kartet.  

Du bør formidle før noen som er dårligere enn deg gjør det

Det skrives ofte om forskning i media. Spesielt helseforskning får god spalteplass, og gjerne hvis det er en ny medisinsk gåte som angivelig er løst. 

Som fagperson har man en viktig rolle å spille i å rette opp i forvirring skapt av media. Enkeltstudier blåses ofte opp, uten at journalisten har gjort særlige kritiske vurderinger av studien. Dette ser man ofte innenfor ernæringsfaget, noe som kan skape både sunnhetsforvirring og slankehysteri blant leserne. Derfor er det viktig at dyktige formidlere med en trygg og troverdig stemme kommer på banen. Kom media i forkjøpet! 

• Les også: Sunn fornuft: Mediene vet ikke hva som er best for deg

Bli bedre kjent med fagområdet ditt 

En av de kanskje mindre åpenbare grunnene til å formidle er at forskningsformidling kan gjøre deg til en bedre forsker eller fagperson. 

For hvis man skal komprimere forskningen sin ned til noen få avsnitt, ikke bruke vitenskapelige ord og i tillegg skrive morsomt og slik at en åtteåring skal forstå det, da bør du kjenne forskningen din ganske godt. Kanskje er dette en av årsakene til at mange kvier seg for å formidle? Hva er det egentlig jeg forsker på? Og hvordan kan man egentlig vite at man har kommet frem til rett svar? Og hva betyr egentlig forskningen? Dette krever litt tankevirksomhet, men kan gi ny innsikt og forståelse for eget fagfelt. 

Er vi for redde?

Dessverre finnes det ikke gode tall på hvor mange som faktisk driver med forskningsformidling i Norge. Og blant de studiene som finnes, er tallene heller nedslående. 

Det kan være mange ulike grunner til at vi ikke formidler mer. Det er skummelt å skulle sette ting på spissen, og det er skummelt å skulle forenkle forskning og fag. Hva om man mister viktige nyanser? Hva vil andre forskere si? 

Det er mulig å gjøre forskningen mer populærvitenskapelig, uten å bli for tabloid og villede leseren. 

Og det er mulig å gjøre forskning spennende og interessant for mannen i gata. Selv om du kanskje ikke fikk de resultatene du håpet, eller forskningen ikke var spesielt banebrytende. Det er uansett viktig å formidle hvordan man forsker og hvorfor man gjør det. All forskning er viktig og bidrar til å komme frem til et svar. Dette må formidles! 

Det er ikke nødvendigvis lett å komprimere et forsknings- eller fagfelt til noe som alle forstår, men øvelse gjør mester, og man får så utrolig mye igjen for det. 

Kom ut av komfortsonen 

Har du noe å bidra med? Tør å dele! Det er viktig, lærerikt og morsomt. Ikke helt overbevist enda? Det kan også være et stort konkurransefortrinn i en jobbsøkersituasjon dersom du har erfaring med- og kan vise til populærvitenskapelig formidling. 

Opprett en blogg, prøv deg på en kronikk, eller bare begynn med å snakke med venner og bekjente om fagfeltet ditt. Du trenger ikke gå helt Forsker Grand Prix med en gang. Det viktigste er at du blir bedre kjent med egen forskning eller fagfelt, og deler med de rundt deg. 

Ikke bare er det er trist å visne hen som en tørr akademiker, husk også at kunnskap er verdiløs hvis den ikke formidles. 

Supermat for fremtiden

Hvordan kan vi som forbrukere bidra til et mer bærekraftig forbruksmønster? En del av løsningen kan ligge i en liten belg.

Vi blir stadig flere, tyngre og forurenser mer. Befolkningsvekst, matproduksjon, transport og avfallshåndtering går over alle støvleskaft om dagen, og vi er ille ute. Vi kaster en tredjedel av all mat som blir produsert, men likevel sulter 800 millioner av verdens befolkning. Og over dobbelt så mange er overvektige.  

Fremtiden er full av helse- og miljøutfordringer. Hvordan skal vi klare å mette alle menneskene på jorda? Hvordan skal vi klare å mette alle med et kosthold som ikke fører til diabetes, slitne knær eller hjerteinfarkt? Hvordan skal vi møte alle behov for næring og god livskvalitet og samtidig ikke drive rovdrift på jordas ressurser?

Halvparten av vårt økologiske fotavtrykk stammer fra matproduksjon og –forbruk. Skal vi gjøre fremtidens ernæring mer bærekraftig må det skje radikale endringer i blant annet produksjon av fôr, husdyravl, transport og kostholdsmønstre.  

Men hva kan vi som forbrukere gjøre? Hvordan kan vi bidra til et bærekraftig kosthold for fremtiden? Mye ligger i vår konsumermakt, våre forbruksmønstre og kostholdsvaner. Hva vi spiser og hvilke matvarer vi velger. Vi som forbrukere har mye makt til å påvirke hva som havner i dagligvarehyllene. Og den makten er det på tide at vi bruker til noe mer konstruktivt enn å legge til rette for priskrig på godteri og grillmat.

Rødt kjøtt har mye av skylda

Meat Free Mondays er et initiativ satt i gang av Paul McCartney med familie i 2009. Og McCartneyene er ikke dumme. Rødt kjøtt er verstingen i CO2-utslipp både per gram protein og per kalori. I tillegg er rødt kjøtt, og spesielt prosessert rødt kjøtt, ugunstig for helsen vår.

Helsedirektoratet anbefaler 500 gram rødt kjøtt i uken (brutto). Det tilsvarer i underkant av to middager med rødt kjøtt, samt begrenset mengde kjøttpålegg. En reduksjon i kjøttkonsumet kan bidra til flere millioner spart i helsekostnader i året i Norge, og mange hundre milliarder i året på verdensbasis. Tall fra Helsedirektoratet viser imidlertid at bare rundt halvparten av oss følger dette rådet.

Rødt kjøtt smaker jo godt. Det er dessuten proteinrikt har vi hørt. Og mye jern. Hva skal vi spise istedenfor? Hvor skal vi få protein fra? Og hva skal vi ha mellom de to hamburgerbrødene?

Hils på supermaten belgfrukt.

Belgfrukter er proppfulle av næringsstoffer

Belgfrukt er en samlebetegnelse på ulike typer bønner, linser, kikerter og erter. Også peanøtter tilhører belgfruktfamilien, faktisk. Belgrukten har gjennom tidene vært en viktig kilde til proteiner for de som ikke har hatt tilgang på, eller hatt råd til, kjøtt. Spesielt i sydligere land har belgfrukten tradisjonelt blitt brukt mye i kosten. Faktisk er proteinmengden i belgfrukt (21-25 gram per 100 gram) på høyde med proteininnholdet i kyllingfilet (23,5 gram per 100 gram). Belgfrukt er også rik på jern, b-vitaminer og magnesium.

Det supre med belgfrukten er at i tillegg til å være proppfull av viktige næringsstoffer og sporstoffer så er den også fiberrikt og metter godt uten å inneholde mange kalorier. Det er i tillegg billig og lett tilgjengelig for de fleste nordmenn.

Et mer plantebasert kosthold vil være gunstig både for helsen vår og for kloden. Grønnsaker er miljøvennlig å produsere med tanke på CO2-utslipp, og det er store helsegevinster å hente ved å spise mer frukt og grønnsaker. Vi kan fortsatt spise kjøtt, men fortrinnsvis magert, rent kjøtt. Belgfrukt kan være en ypperlig erstatter for deler av kjøttet uten at det nødvendigvis går på kompromiss med næringsbehovene våre.

Er det trendy nok?

Vi kan bruke belgfrukt på mange ulike måter; falafelkjøttboller, ertesuppe, linsestuing, og bønneburger. Dipper, salater og gryteretter. Dersom du vil ha en sunnere og billigere taco kan du erstatte deler av kjøttdeigen med røde bønner. Det ser ut som kjøttdeig og smaker som kjøttdeig.

Spørsmålet er hvor trendy vi må gjøre belgfrukt for at vi skal gidde å spise det? Må det pakkes inn i minimalstiske pakninger og markedsføres som supermat fra et eksotisk sydenland? Kan bestemors linsestuing gjøres trendy? Ja, det tror jeg. Det har blitt trendy å spise mer plantebasert og det er trendy å tenke bærekraftig. Snart er kanskje irrgrønn ertesuppe den nye matcha-teen, og falafelburger den nye kebaben.

Litt mindre kjøtt, litt mer belgfrukt. Vi kan ikke gi opp håpet om en fremtid med god helse og nok mat til alle.

God belg!

LagreLagreLagreLagre

Sunnhetsforvirring blant fagpersoner

Vi er i startgropen av ett nytt år, og sunnhetsjaget herjer som vanlig i norske medier. Den uheldige dikotomiseringen av sunn og usunn mat fører til både forvirring og fortvilelse. Det er imidlertid ikke bare journalister som bidrar til denne forvirringen, også fagpersoner må ta seg kraftig sammen hva gjelder den unyanserte formidlingen av kosthold. 

Tidligere denne uken var jeg så heldig å få være med på et fagseminar arrangert av Helsedirektoratet. Temaet var sosiale ulikheter i kosthold og auditoriet var stappfullt av fagpersoner sugne på faglig påfyll.

Før foredragene startet fikk vi servert lunsj utenfor auditoriet. Det var påsmurte halve rundstykker, kaffe, te og frukt. Rundstykkene var hverken av de groveste eller de fineste man kan finne i bakevarehyllen. Pålegget var variert og fargerikt; reker, laks, leverpostei, roastbeef, salami og gulost. Melon, ananas og druer var satt frem på bugnende brett. Jeg forsynte meg både en og to ganger, og ble mett og god før jeg skulle konsentrere meg om foredragsrekken. 

So far, so good. 

Foredragene kom på løpende bånd, med flott formidling og en reminder om at sosial ulikhet fortsatt er et problem også her i Norge. Midtveis hadde vi en kaffepause der det var satt frem gulrotkakestykker delt i to, kaffe, te og frukt. 

Mot slutten av seminaret var det satt av tid for paneldiskusjon og spørsmål. Da skjedde det skjellsettende øyeblikket hvor en deltaker rekker opp hånden og spør, nei, ikke spør, kjefter på Helsedirektoratet for å servere usunn mat i lunsjen. Fint brød og kake. Lite fiber og mye sukker. "Følger dere ikke deres egne retningslinjer?" Spør deltageren. "Hvis det er et sted man hadde forventet å få servert sunn mat, så er det hos Helsedirektoratet".

Det ble en litt ubehagelig stemning i salen, men urovekkende få reaksjoner. Panelet visste ikke helt hva de skulle svare. De beklaget litt keitete og lovte kun sunn mat fremover. Det ble ikke anledning til noen debatt eller innspill fra de andre deltagerne i salen. Moving on. 

Det er svært skuffende at en fagperson kommer med slike uttalelser. Det er også skuffende at panelet la seg flate og beklaget. Beklaget at de hadde servert normal, norsk mat og frukt til 150 deltagere.   Mat som fint kan inngå i de nasjonale næringsstoffanbefalingene om 25-40 energiprosent (E%) fett, 15-20 E% protein og 45-60 E% karbohydrater. Et rundstykke med variert og proteinrikt pålegg sprenger ikke noen av disse skalaene, og vi spiser forhåpentligvis mer enn dette ene rundstykket per dag. 

Gulrotkaken inneholdt tilsatt sukker. Vi bør alle begrense inntaket vårt av tilsatt sukker, og næringsstoffanbefalingene er på under 10 E% per dag. En gulrotkakebit trenger ikke sprenge dette budsjettet. I tillegg var dette mat som ble servert til fagpersoner innen ernæring og folkehelse. Personer med stor evne til å ta fornuftige valg og regulere matinntaket gjennom en hel dag. Vi fikk velge mellom kake og frukt. Vi fikk velge mellom et halvt eller helt kakestykke. Er det noen som har peiling på matvarevalg, så er det vel oss. Tar vi et kakestykke til kaffen denne hverdagen, tar vi kanskje ikke den sjokoladen til kvelds. 

Men dette er ikke poenget. Faktisk er det ganske irrelevant. Blås i næringsstoffer, helseadferd og E%. Poenget er den uheldige dikotomiseringen av sunt og usunt. 

Har ikke fagpersoner skjønt noen ting? Lever vi fortsatt i en biomedisinsk boble av sunt og usunt, syk og frisk, ja-mat og nei-mat? Jeg har tidligere kommet med mitt hjertesukk om generaliseringen av sunnhetsbegrepet, men dette var fortrinnsvis rettet mot mediene. Jeg trodde helt ærlig at norske fagpersoner var nærmere et holistisk og nyansert perspektiv på kosthold. Ikke opprettholdere av hysteri og kostholdsangst. Har vi virkelig ikke kommet lenger enn at vi som fagpersoner hever pekefingeren og bestemmer hva som er sunt og usunt? Det er en holdning som ikke er i tråd med det moderne folkehelseperspektivet. 

Jeg skal imidlertid ikke skjære alle over én kam.

Kanskje har vi kommet så langt forbi spørsmålet om sunt og usunt at kjeftingen til deltageren bare falt på stengrunn og ikke fortjente noen ordentlig diskusjon. Kanskje alle bare ble like matte som meg. Jeg håper inderlig at det var derfor ingen i ekspertpanelet tok til motmæle. 

Hvis ikke er det både flaut og bekymringsfullt. 

Og til dere som lurer på om ernæringsfolk spiser kake på seminar med hundre andre ernæringsfolk? Ja, det gjør de. Og det er fantastisk bra. 

Illustrasjonsfoto

Hva gjør maten super?

Det finnes mange ulike kvaliteter ved maten som kan gjøre den mer eller mindre super. Har du tatt deg tid til å tenke over hva som er supermat – for deg?

Du har helt sikkert hørt om fenomenet supermat. Men mat som markedsføres under denne lokkende tittelen er ikke nødvendigvis så supert for verken helsen eller lommeboken din.

Det er ingen hemmelighet at verken næringsinnholdet eller tilgangen til næringsstoffer i supermatprodukter er så bra som produsentene skal ha det til. Produkter slik som gojibær, acaibær, alger og hvetegress markedsføres i mange tilfeller med både overdrevne og ulovlige ernæringspåstander. I tillegg er prisen rimelig stiv.

            Les mer: Hokus pokux – om detoxingmyten.

Supermat traff markedet i en periode da interessen for helse, ernæring og en sunn livsstil hadde nådd nye høyder. Etterspørselen var der, og produsentene visste å ta seg godt betalt.

Men tradisjonelle matvarer slik som erter, bønner, gulrøtter og blåbær er vel så bra. Og spesielt dersom man trekker folkehelse og samfunnsøkonomi inn i bildet.

Hør innlegget mitt om hvorfor belgfrukt er den virkelige supermaten her.

Dette er lett å glemme når produsentene lokker med nye og spennende smaker, kreative navn og forpakninger. Men det finnes noen nøkkelspørsmål det kan være verdt å stille seg når du står der litt forvirret på matbutikken blant økologiske pærer, og frø som lover mer overskudd i hverdagen.

Her følger en liste over noen viktige punkter man kan ta med i vurderingen om hvorvidt en matvare er super eller ikke. 

Helsegevinster

Mat er først og fremst næring. Uten næring kan vi ikke overleve, og uten en spesiell sammensetning av næringsstoffer i kostholdet vårt kan vi få alvorlige mangelsykdommer og helseplager.

Når basalbehovene er dekket er det også viktig å vurdere om kostholdet ikke bare dekker det grunnleggene behovet for energi og næringsstoffer, men også om det har det mest optimale innholdet for deg, din vekt og din helse.

Viktige punkter å vurdere ved en matvare er derfor nettopp energiinnhold og næringsinnhold. Er matvaren en god kilde til viktige næringsstoffer?

Når vi snakker om gode kilder til næringsstoffer, er det viktig å ta med i betrakningen at matvaren inneholder visse mengder av stoffet, men også at vi spiser visse mengder av matvaren. Det hjelper ikke at algen Spirulina er proppfull av folat om vi bare spiser noen teskjeer om dagen. Frukt og grønnsaker derimot kan lett stå for flere hundre gram av middagstallerkenen vår, og kan derfor regnes som en god kilde tross lavere næringsinnhold.

Pris

Det neste punktet som er verdt å vurdere er pris. Er maten overkommelig for familiens matvarebudsjett? I et folkehelseperspektiv er man opptatt av at sunn mat skal være billig. Frukt og grønt er relativt billig i dag, men det er dessverre også usunne matvarer slik som godteri, kjeks og fast food.

Dersom den sunne maten er uforholdsmessig dyr, slik som for eksempel supermat eller enkelte økologiske produkter, er ikke maten supermat for deg lenger.

Tilgang

Tilgang på ulike matvarer er også viktig. Det hjelper ikke at en matvare er sunn og bra hvis den er lite tilgjengelig eller sjelden vare. Er barrierene for å få tak i visse produkter eller tjenester for store, velger vi ofte alternative løsninger, og disse kan være mindre bra for oss.

Bærekraft og miljøvennlighet

Dette er i vinden om dagen, og veldig viktig. Den stadig økende befolkningsveksten og de store sosiale forskjellene i verden setter et press på kloden vår som ikke vil avta av seg selv. Prinsippet om at alle monner drar er et håp vi ikke har noe valg enn å klamre oss til.

Kostholdet vårt kan bidra til å lette belastningen på miljøet. Vi kan alle gjøre litt. Produksjon og transport av rødt kjøtt blir for eksempel trukket frem som en klimaversting. Debatten har i tillegg rast rundt hvorvidt økologisk mat er miljøvennlig. Forskere er uenige i om selve produksjonen av økologisk mat er mer bærekraftig enn konvensjonelt landbruk eller ikke. Noen økologiske frukt- og grønnsaker kan råtne fortere enn konvensjonelle dyrkede matvarer. Matsvinn er ikke miljøvennlig, og mat som har for kort holdbarhetstid i forhold til dine matvarer er ikke supert for deg, lommeboken din, eller miljøet.

Anvendelighet

Hvem har sagt at det ikke er lov til å leke med maten? Ulike tilberedningsmåter gjør mat morsommere og mer appetittvekkende.

Mat som holder seg lenge og som kan brukes til mye er bra, og det er en grunn til at for eksempel poteten har en sentral rolle i det nordiske kostholdet. Mange av de tradisjonelle grønnsakene kan brukes til mye spennende: man kan lage grønnsakspasta, grønnsaksboller, dipper, spyd, mos, grateng, salater, fyll i kaker og annen bakverk. Gojibær på sin side? Kan ikke brukes til så mye annet enn bær generelt i sin tradisjonelle form.

Preferanser

Mat er også et nytelsesmiddel. God smak er viktig! Mat og kosthold kan ha stor innvirkning på livskvaliteten vår, og dermed også helsen vår.

Hva som er supert eller sunt for en, er en individuell sak. Synes du supermat som for eksempel spesielle juicer eller frø smaker godt, og er motiverende for å spise sunt så er det bra! Da er det supert for deg.

Det viktigste er å spise variert og få dekket alle næringsstoffbehovene sine. Og det er viktig å huske på at vi har ulike behov.

                  Les mer om generaliseringen av sunnhetsbegrepet her.

Hva er supert for DEG?

Det er fort gjort å innta en ekspertrolle og heve pekefinger i helsekommunikasjon. Det er ikke min intensjon. Jeg vil heller utfordre deg til å tenke kritisk over egne matvarevalg og syn på tradisjonell mat.

«Det enkle ofte er det beste» er en dørgende kjedelig banalitet, men gjennom sjekklisten ovenfor kan du selv resonere deg frem til at dette kanskje også er det mest gunstige for deg.

Dersom du tar en kjapp analyse i hodet av matvarer du mener scorer høyt innenfor de ulike kategoriene, finner du kanskje ut at du ender opp med vanlige, tradisjonelle matvarer som finnes i de fleste norske hjem. Da kommer du kanskje frem til at helt vanlige matvarer kan være supermat!

Gresskar kan være supermat! 

Praktikant hos Forskning.no

Det begynner å bli en stund siden jeg har publisert noe på Helseagenda.no. Dette skyldes blant annet innspurt i masteroppgaven og sommerferie.

1. august begynte jeg som praktikant hos Forskning.no. Her skal jeg være i to måneder. Det er utrolig spennende og lærerikt å være her, og jeg får virkelig øvd på formidlingsferdighetene.

Jeg kommer sterkere tilbake på denne bloggen etter at praktikantperioden er over. I mellomtiden kan du jo lese sakene jeg skriver for Forskning.no her. Det har blitt noen saker etterhvert :-)

Thea

PlacePro

Norskeide VitaePro er nok en gang i hardt vær. Til tross for gjentatte advarsler de siste årene, solgte likevel VitaePro kosttilskudd for rundt 2,8 milliarder kroner i Norge i 2014. Hvordan har selskapet blitt så etablert på det norske forbrukermarkedet? 

De har lagd sanger med dansende, dresskledde menn og yppige cheerleadere. De har fått med seg tidligere OL-helter og kjente og kjære underholdningsartister. De har hatt en aggressiv markedsføring til tross for gjentatte advarsler om ulovlige helsepåstander. Nå har Vitaelab, selskapet bak VitaePro, blitt dømt til å fjerne all markedsføring av kosttilskuddet av den svenske Marknadsdomstolen (1).

Årsaken er at påstandene brukt i markedsføringen ikke er i tråd med loven om helsepåstander. En helsepåstand er en påstand om et produkts medisinske fordeler, eller mer spesifikt: dens evne til å redusere sykdomsrisiko og tilknytning til barns utvikling og helse (2). Eksempler på helsepåstander kan være "kolesterolsenkende", "kreftforebyggende" eller "virker lindrende på betennelse i ledd". Flere næringsstoffer, slik som enkelte vitaminer og mineraler, har godkjente helsepåstander knyttet til seg. Dette er effekter dokumentert gjennom forskning, og som dermed kan brukes i markedsføringen av det aktuelle tilskuddet. VitaePro inneholder noen slike stoffer, slik som for eksempel Omega-3 og vitamin C, men alle de gode effektene VitaePro lover kan ikke tilskrives disse næringsstoffene alene.

• Les mer om helse- og ernæringspåstander: Hokus Pokux 

Villedende markedsføring
VitaePro reklamerer for kosttilskuddet gjennom TV-reklamer, i blader og på egne nettsider. Her presenterer både "vanlige forbrukere" og kjente personer sine erfaringer med bruk av tilskuddet. Konklusjonen er selvsagt utelukkende positiv, og de fleste påstår å ha fått et nytt og bedre liv med VitaePro. Meldingen som sendes er klinkende klar, selv om VitaePro med årenes løp har lært seg å ta forbehold ("Det funker for meg!").

Det norske Revmatikerforbundet har i flere år samarbeidet med VitaePro, og anbefaler sine medlemmer å bruke kosttilskuddet. Dette gjør de mot økonomisk støtte fra VitaePro, samt at Revmatikerforbundets medlemmer får en noe redusert pris på kosttilskuddet.

VitaePro hevder (som kosttilskuddprodusenter gjerne gjør) at deres tilskudd er ment som en supplement for friske personer. Hvorfor velger da VitaePro å inngå samarbeid med en pasientorganisasjon? Og vice versa? Dette er i beste fall villedende. Markedsføringen bærer imidlertid tydelig preg av å rette seg mot personer med medisinske plager ("Jeg er stiv, knirker når jeg går, har ikke vært utenfor døra på haugevis av år").

Alternativ medisin
Tilskudd og behandlingsmetoder som ikke kan dokumenteres gjennom vitenskapelig forskning kalles alternativ medisin. VitaePro på sin side påstår at kosttilskuddet har dokumentert effekt. Problemet er bare at denne forskningen har blitt utført av Vitaelab, som eier VitaePro. En sentral grunnpilar i forskningsetikken er at forskning skal være uavhengig. Dette kan neppe sies i dette tilfellet.

VitaePro kan i stor grad gjemme seg bak de autoriserte helsepåstandene rundt vitamin C, D og E, vitaminer en kan finne i vanlige og godkjente kosttilskudd på apoteket - og ikke minst i et normalt og balansert kosthold. Kosttilskuddet inneholder imidlertid noen fiffige ingredienser som visstnok skal være rene vidunderkuren, og "gjøre leddene komfortable", skal vi tro VitaePros nettside (3). Er det etisk å anbefale et kosttilskudd til mennesker med helseplager (for eksempel revmatikere), uten at det foreligger tilstrekkelig, vitenskapelig dokumentasjon?

Placebo til folket?
Men hva med dem som faktisk opplever bedring ved bruk av VitaePro? Hva med dem som har fått anbefalt et tilskudd av sin pasientorganisasjon, eller som har sett en troverdig idrettsutøver anbefale produktet på TV, og faktisk følt seg bedre?

VitaePro kan sannsynligvis ha en effekt for noen, for eksempel dem som har mangel på vitaminene VitaePro inneholder. Men kanskje også for dem der VitaePro ikke gjør noe som helst i kroppen. Det kan være tilfeldigheter som spiller inn, men en må også huske på at VitaePro er en pille, en pille det er knyttet til dels store forventninger til. Denne forventningseffekten kan gi fysiologiske utslag, og i noen tilfeller faktisk føre til bedring av reelle tilstander. Denne effekten er bedre kjent som placeboeffekten.

Placeboeffekten er komplisert, og ikke noe jeg velger å gå videre inn på her i denne omgang. Placeboeffekten handler om at man opplever en målbar, positiv effekt av et tilskudd som i seg selv ikke fører til noe som helst, en såkalt narrepille. VitaePro kan på mange måter sees på som en slik narrepille, ettersom det ikke er bevist at den kan behandle for eksempel revmatiske lidelser. Men noen vil likevel oppleve en bedring. Og det er jo kjempefint for dem!

Det som imidlertid ikke er så kjempefint er at markedsføringen er ulovlig, og at VitaePro på mange måter lurer pasientgrupper til å kjøpe deres tilskudd. En kan jo diskutere om tilskuddet hadde fått noen effekt dersom VitaePro hadde sagt rett ut at "Hei, dette tilskuddet funker nok ikke for din lidelse, men det skader hvertfall ikke å prøve!" - det hadde det sannsynligvis ikke. Samtidig som det også er vist at placebo i noen tilfeller fungerer selv om forsøkspersonen er klar over at det er placebo, nettopp fordi personen har en forventning om at placebo er noe som kan føre til en effekt.

• Les mer om placebo: Lurt av egne gener 

Placeboforskning er et spennende forskningsfelt, som potensielt kan gjøre mye for folkehelsen, spesielt i en tid der subjektive helseplager er en av hovedårsakene til at vi oppsøker lege. Det er imidlertid knyttet mange etiske problemstillinger til forskrivning og bruk av placebo-behandling.

Enn så lenge må en støtte seg til regelverket om markedsføring av kosttilskudd, og stole på at dette vil beskytte oss fra kvakksalvere. Dette er imidlertid kun en liten og skjør barriere. Det er rimelig enkelt å få tak i diverse udokumenterte produkter på både helsekost og dagligvarebutikk. Så lenge produsentene ikke påstår at de kan kurere spesifikke diagnoser eller ha effekter som ikke er dokumentert, er dette fullt lovlig.

Vi må likevel spørre oss om slike tilskudd virkelig er nødvendig for oss? Mange av dem som oppsøker alternativ medisin går allerede på medisiner, og da skal en utvise forsiktighet med kosttilskudd. Det er viktig å reflektere over hva vi putter i oss, både av matvarer og tilskudd. Proteinpulver, høydose vitamintilskudd og -fettsyrer er svært sjeldent nødvendig for friske mennesker i den generelle befolkningen. Et balansert kosthold med inntak av magre kjøtt- og meieriprodukter, variasjon i frukt og grønnsaker, samt grove kornprodukter kan få deg langt på vei til et friskt og funksjonelt liv. Det er vitenskapelig dokumentert (4). Og det funker for meg.

Kilder:
1. Protokoll: Konsumentombudsmannen vs. Vitaelab. Marknadsdomstolen.
2. Forskrift om ernærings- og helsepåstander. Lovdata.no
3. Effekt. Vitaepro.no
4. Nordic Nutrition Recommendations 2012. Norden.

En lettere hverdag

Lettprodukter laget med kunstig søtningsstoffer har opp gjennom årene stadig blitt trukket frem i media og fått smekk på snuten, til tross for manglende vitenskapelig dokumentasjon på at det faktisk kan være skadelig. Samtidig står vi overfor en fedmeepidemi som ikke ser ut til å avta i nærmeste fremtid. Kan lettprodukter gi bedre folkehelse?

Kristian Fjellanger skrev for en tid tilbake i et innlegg på NRK Ytring at leger er for dårlige til å gi konkrete råd til overvektige, slik som for eksempel å bytte ut ”tjukkecolaen” med Cola Zero. Slike små skritt kan få positive følger for voksne overvektige, og matematikken kan bevise det.

Kunstig søtningsstoff

Siden 1980-tallet har såkalte kunstige intense søtningsstoffer vært å finne i diverse mat- og drikkevarer, slik som brus og tyggegummi. De kunstig søtningsstoffene inneholder kalorier, men har en så sterk søtsmak at de bare behøves å tilsettes i svært små mengder, slik at kaloriinnholdet blir ubetydelig.

Et av de mest brukte søtningsstoffene er aspartam, et kunstig søtningsmiddel som ofte brukes i lettbrus, slik som for eksempel Cola Zero og Pepsi Max. Alle tilsetningsstoffer som skal tilsettes i mat- og drikkevarer må risikovurderes og godkjennes av EUs mattrygghetsorgan EFSA. Aspartam er lovlig å bruke over hele verden, og godkjent av EFSA. Søtningsstoffet ble re-evaluert senest i 2013. Aspartam har imidlertid gjentatte ganger vært i medias søkelys verden over. Enkeltstudier med små utvalg (oftest rotter) som viser sammenheng mellom inntak av aspartam og utvikling av kreft i hjernen blir ofte trukket frem. Stoffet er også blitt beskyldt for å forårsake adferdsforstyrrelser hos barn og å også føre til overvekt snarere enn å forebygge det. Men det vitenskapelige grunnlaget er tynt. 

I EFSAs rapport blir disse studiene grundig gjennomgått, og en samling av all nyere dokumentasjon på området blir analysert og sett opp mot tidligere dokumentasjon. Selv om en kan se en tilsynelatende sammenheng mellom inntak av aspartamholdige mat- og drikkevarer og negative helseeffekter er det ikke nødvendigvis en årsakssammenheng. Den samlede konklusjonen til EFSA var at aspartam ikke utgjør noen helserisiko, selv ikke for høykonsumenter. Aspartam er imidlertid helseskadelig for personer med sykdommen fenylketonuri, også kalt Føllings sykdom. Personer med denne sykdommen kan ikke bryte ned aminosyren fenylalanin, som finnes i aspartam.

Dersom vi ser nærmere på sikkerhetsmarginene rundt aspartam har vi lite å frykte, selv om det faktisk skulle foreligge en negativ effekt.

Grenseverdier

Søtningsstoffer testes omhyggelig og tilsettes i forsvarlige doser, med en sikkerhetsmargin vi bare kunne drømt om innenfor en rekke andre industrier. Disse grenseverdiene kalles ADI: Acceptable Daily Intake. ADI regnes ut ved å se på laveste dose for observert negativ effekt. Ettersom det strider mot etiske retningslinjer å teste ut ADI-doser på mennesker må vi benytte oss av forskning på dyr, eksempelvis rotter. Selv om dyr og mennesker deler store deler av det samme arvestoffet, er det så store kvalitative forskjeller mellom oss at vi ikke kan si at grenseverdier som gjelder for dyr uten videre også gjelder for mennesker. Derfor deler vi på en såkalt usikkerhetsfaktor, denne er vanligvis på 100. Vi mennesker antas derfor å kunne tåle 100 ganger mindre av et stoff enn en rotte. Vekt tas også med i betraktningen av utregning av dose. ADI skal gjelde for inntak av stoffer hver dag gjennom et helt liv.

For aspartam er grenseverdien 40 miligram per kilo kroppsvekt. Dette gjelder for den generelle befolkningen, og tar ikke hensyn til allergi- eller overfølsomhetsreaksjoner. Med grunnlag i denne grenseverdien er det blitt satt en øvre grense for tillat mengde aspartam i drikkevarer på 600 miligram per liter.

Dersom vi tar en mann på 80 kg vil dette si 40*80 = 3200 mg hver dag. Dersom vi antar at drikkevarene i Norge inneholder det maksimalt tillatte innholdet av aspartam på 600 mg/l, vil mannen på 80 kg kunne drikke 3200/600 = 5,3 liter brus hver eneste dag, i løpet av et helt liv.

Et barn på 30 kg vil kunne innta 1200 mg aspartam, noe som tilsvarer 2 liter brus. De vil komme lettere opp i ADI-maksgrensen.

Dersom vi fjerner usikkerhetsfaktoren på 100, vil man kunne drikke henholdsvis 530 liter og 200 liter brus hver dag.

Når en foretar risikovurderinger av et stoffs påvirkning på befolkningens helse må en også ta i betraktning hvor mye folket faktisk drikker. En deler da gjerne inn i lav-, middels- og høykonsumenter. Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) har vurdert risikoen for negative effekter av aspartam i den norske befolkning, og kommet frem til at det ikke utgjør noen nevneverdig risiko, selv for høykonsumenter.

En annen versting i byen

Det naturlige er ikke alltid det beste for oss. Den virkelige fienden vi burde frykte er tilsatt sukker. Dette bidrar med betydelig energi, og varer med mye tilsatt sukker inneholder ofte svært lite av andre nyttige næringsstoffer slik som vitaminer og mineraler. Inntaket av tilsatt sukker er spesielt bekymringsverdig blant barn, selv om utviklingen har beveget seg i positiv retning de siste årene. Den store økningen i livsstilssykdommer slik som overvekt og diabetes type 2 kan i stor grad tilskrives et økt energiinntak i forhold til energiforbruk.

Tilsatt sukker og kalorier er en reell trussel. Vi lar oss imidlertid ikke stoppe av den grunn, og dette tyder på at det er noe emosjonelt knyttet til søtsaker slik som godteri og brus. Vi vil ha det, uansett! Slik kom lettbrusen på markedet. Du får omtrent den samme følelsen som når du åpner en flaske sukkerholdig brus, men du slipper kaloriene.

Vann er uten tvil den beste tørstedrikken; det er både naturlig fritt for kalorier og billig, men som eks-overvektig Kristian Fjellanger skrev hos NRK Ytring forrige uke; veien fra sukkerholdig brus til vann er for lang å gå for mange. Da er det langt mer helsefremmende og i tråd med moderne folkehelsearbeid å møte den overvektige der de er, og fokusere på små steg mot bedre vaner.

La oss se på enda et regnestykke:

Dersom en person holder sitt vanlige kosthold konstant og legger til 1 liter sukkerholdig brus per dag vil dette ugjøre i overkant av 400 kalorier pr dag (Solo inneholder for eksempel 41 kcal pr dl, dvs. 410 kcal pr liter).

Gitt at energiforbruket holdes konstant vil dette ekstra kaloriinntaket utgjøre rundt en halv kilo ekstra kroppsfett i uken. Det vil si 2 kg ekstra i måneden og 24 kg ekstra i året!

Dersom denne personen hadde drukket lettbrus i stedet hadde han spart disse kiloene, så lenge kostholdet ellers holdes konstant.

Lettbrus er bedre enn brus, men...

Kalorier teller. Uansett hvor mye aviser og mediene lokker med hemmelige tips om hvordan man kan kvitte seg med magefettet gjennom ulike mageøvelser, eller rense kroppen for fett og grums med detox-kurer. Overvektsproblemet vil alltid munne ut i energioverskudd, rent fysiologisk sett. Det inntas mer kalorier enn det som forbrukes. Derfor kan lettbrus uten tvil være et godt alternativ til brus for en voksen som sliter med overvekt.

Lettbrus er imidlertid ikke fritatt forbehold. Barn kommer lettere opp i maksgrensen for kunstige søtningsmidler, og bør ikke drikke mye lettbrus. Et regelmessig inntak av lettbrus i familien kan også sende et signal til de små om at brus er en tørstedrikk en kan drikke like mye av som vann. Slik er det ikke, og lettbrus er ikke bra for tannhelsen selv om det kan hjelpe til med vektkontrollen. Dersom vi omfavner lettbrusen store som små, overvektige som normalvektige vil ikke dette nødvendigvis ha gode effekter på folkehelsenivå. Det kan til og med føre til slankehysteri der det ikke er nødvendig. Det beste for den totale helsen hadde antageligvis vært å ligge unna både brus og lettbrus.

Vi lever imidlertid ikke i en perfekt verden, vi blir til stadighet utsatt for et press fra de ulike aktørene på markedet om at brus er noe som hører hverdagen til. Brus har fått en plass i samfunnet, i butikkhyllene og i dagliglivet. Derfor er det bra at man har et alternativ til sukkerholdige mat- og drikkevarer. Slike lettprodukter er ikke det ideelle, og bør ikke settes på en pidestall, men man skal heller ikke avfeie det som giftig og farlig for folkehelsen, og heller la matematikken og forskningen tale for seg.

Brus har lenge hatt en etablert plass i den vestlige kulturen. 

For overvektige kan lettbrus være et enklere alternativ enn å kutte ut all brus. 

Det vanskelige helsebegrepet

Januar er her igjen og har bragt med seg et godt, nytt år fullt av lovnader om slankere midje, lavere kolesterol, et sunnere kosthold og selvsagt bedre helse. Du har kanskje en helt intuitiv forståelse av hva ordet helse innebærer, og det har saktens også mediene, men visste du at innenfor helsevitenskapen har helsebegrepet lenge vært, og er fortsatt, en liten nøtt som vanskelig lar seg knekke?

Hva er helse? Det har i løpet av det siste århundret vokst frem en rekke ulike forståelsesmodeller for helse. Fra en ren fysisk oppfatning i middelalderen med pest og andre plager, til en mer helhetlig tilnærming til begrepet der individets subjektive oppfattelse står i sentrum.

Folkehelsearbeidet har helt inntil nyere tid vært preget av denne biomedisinske oppfatningen av helse, der fokuset er på behandling, og legene sitter med makten. Kroppen betraktes innenfor denne modellen som et system med ulike deler som kan ødelegges og repareres, og kropp og sjel er to adskilte dimensjoner. Denne oppfatningen har sittet flittig innvevd i mange kulturer, primært den vestlige, og kommer fortsatt godt til uttrykk i media.

           Les også: Sunn fornuft - mediene vet ikke hva som er best for deg 

New Public Health 
Rundt midten av 1900-tallet skjedde det et skifte i folkehelsearbeidet. Fokuset ble flyttet seg fra å definere helse ut fra sykdom, og heller fokusere på hva helse er i seg selv, og hva som skaper helse. Dette kalles ofte den salutogene tilnærming, etter den salutogene modell utformet av sosiologen Aaron Antonovsky i 1979. Innenfor New Public Health står forebyggende og helsefremmende helsearbeid sentralt, og dette er fremdeles grunnpilarene i dagens folkehelsearbeid. En skal fremme de faktorer, såkalte helsedeterminanter, som bidrar til god helse. Helse i denne forståelsen er noen som tilhører individet, det er noe subjektivt, og det finnes således tilsynelatende ikke noe rett og galt i defineringen av helse.

Innenfor slike sosiale modeller for helse er altså den subjektive opplevelsen viktig. Disse modellene anerkjenner at en kan ha patologiske endringer i kroppen som gir fysiske tegn på sykdom, uten at en nødvendigvis føler seg syk, eller betrakter seg selv som syk. Ulike kreftformer er eksempler på dette, det kan være en utviklet svulst uten at pasienten føler seg syk, slik som for eksempel ved brystkreft. På den annen side kan en også føle seg syk og svak, uten å ha slike biologiske bevis for sykdom. Har man da god eller dårlig helse?

Psykisk helse
Hvordan vi føler oss har blitt tatt på alvor med New Publich Health. Verdens helseorganisasjon (WHO) har også omfavnet dette i sin definisjon av helse fra 1948: "Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller skade". Denne definisjonen for helse er imidlertid blir kritisert for å bruke ordet "fullstendig" og for dermed å bli en uoppnåelig utopi. Helsebegrepet kan tilsynelatende derfor sette urimelige krav i seg, slik at ingen per definisjon vil kunne oppnå god helse.

Skiftet innenfor folkehelsearbeidet har ført til en anerkjennelse av det som betegnes som en av vår tids største folkehelseutfordringer, nemlig subjektive helseplager. Dette er helseplager som ikke kan forklares av biologi eller fysiske funn som står i forhold til plagene. Dette er blitt en av hovedårsakene til at vi oppsøker fastlege i dag, og en stor del av sykefraværet er antatt å skyldes slike plager. Diffuse diagnoser slik som IBS, ME, fibriomyalgi, kronisk borreliose og andre tarm- og muskel og skjelettsykdommer, regnes som slike subjektive helseplager.

Det diskuteres om dette kan være flere sider av samme tilstand, og at subjektiv helseplage er den felles diagnosen. Det er imidlertid svært viktig å understreke at dette oppleves som fysiske plager hos pasienten, og kan påvirke pasienten like negativt som en hvilken som helst annen diagnose. Det er stor uenighet blant fagpersoner og ikke minst pasienter og pasientorganisasjoner, om hvorvidt kjente diagnoser slik som ME er en subjektiv helsetilstand eller ikke. Debatten kan ofte bli opphetet, og det argumenteres ofte med at dette er såkalte ordentlige, fysiske sykdommer, og ikke noe en finner på. Dette henger trolig sammen med normene vi har i samfunnet rundt psykisk helse, og er en svært viktig og interessant utfordring i folkehelsearbeidet.

Et utvidet helsebegrep
Her i Norge har Per Fugelli gjennom sitt mangeårige arbeid innen samfunnsmedisin blant annet undersøkt hva helse er for oss nordmenn. I en studie utført sammen med Benedicte Ingstad i perioden 1997-2000 ble 80 nordmenn fra fem ulike steder i landet spurt hva helse var for dem. De kom blant annet frem til at helse er natur, trivsel, funksjon, mestring og energi.

Nå begynner man å bevege seg ut på mer diffuse områder av helse. Det handler ikke bare om en psykisk eller fysisk tilstand, men også om hva som tilsynelatende påvirker dette. Det er blitt diskutert om helsebegrepet har blitt så utvidet at det nå ikke bare betegner helse, men også velvære og lykke. Det er åpenbart ikke vanntette skott mellom lykke og helse, men for noen kan man fint ha det godt og være lykkelig selv om man objektivt sett ikke har god helse.

Helse er livet
Subjektivitet er bra, og står sentralt i den såkalte empowerment-tilnærmingen, der pasienten står i fokus, og helsearbeidere skal hjelpe pasienten til å mobilisere ressurser til å ta kontroll over eget liv. Men med et vidt og subjektiv helsebegrep mister man samtidig evnen til å kunne operasjonalisere variabelen helse, og dermed evnen til å intuitivt sammenligne helsetilstand mellom individer og grupper. En skal anerkjenne at helse er subjektivt og respektere at pasienten ikke nødvendigvis har samme mål for behandlingen som behandler, eller ser verdien av forebygging. Samtidig er det også viktig å vite hva helse er for å kunne drive folkehelsearbeid, og vite hvor en skal sette inn tiltak.

Men kanskje er det slik, at helse virkelig er så altomfattende at det ikke lar seg definere, og at tiltak må rettes mot hele samfunnet, natur og vennskap så vel som tungmetaller og vaksiner. Kanskje er det slik at helse er selve livet. Hadde vi kunnet leve uten helse?

Å være sitt ansvar bevisst - og samtidig tjene penger

Denne uken kunne morgentrøtte nordmenn lese om at banan plutselig er blitt usunt. Bananen har vært ute en vinterdag før, og som regel er det personlige trenere og bloggere som henger ut slike enkeltprodukter. Kan det hele forklares av et krysspress mellom å formidle en sunn livsstil og samtidig skulle generere klikk?

Denne uken skrev mediafigur og forfatter Linnea Myhre et åpent brev til personlig trener Helle Bornstein der hun åpenlyst kritiserte Bornsteins tidligere uttalelser om hvor usunt banan er på grunn av dens høye sukkerinnhold. Dette resulterte i et morgenmøte av pute-tv-kaliber på selveste God Morgen Norge, tidligere denne uken. Myhre påstar at Bornstein bidrar til kroppshysteri og et negativt fokus på mat. Bornstein står imidlertid fortsatt på sitt, og mener folk godt kan velge bort banan.  Hvorfor gjør hun det?

Bananas
Bornstein sa under et innslag på TV2, samt utdypet nærmere på sin blogg for en ukes tid siden, at banan inneholder mye sukker, og formidlet at banan omtrent er like sunt som godteri. Med ernæringsfaglig bakgrunn har jeg kommet forbi liknende historier om banan (og druer) før, og et overveiende antall har hatt sin opprinnelse hos personlige trenere.

Jeg har ingenting imot personlige trenere som sådan, men de har dessverre ofte for lite ernæringsfaglig kompetanse i sin grunnutdannelse i forhold til hvor mange råd - og hvor stor innflytelse de kan ha overfor sine klienter. Én ting er å kunne sette opp et kaloriregnskap og formidle kostrådene, en annen ting er å kunne vurdere informasjon ut fra den vitenskapelige metode, samt å ha kunnskap om samfunnsernæring og folkehelse. Dette er viktig for å kunne se det hele bildet, og kunne formidle på en trygg og god måte. Personlige trenere faller ofte igjennom her, slik vi har sett denne uken.

Vi kan forresten ta det med en gang; banan er ikke "usunt". Vi nordmenn spiser for lite frukt og grønt, og dette kan sees på som en utfordring i folkehelsen. Derfor er det uheldig at en person som fremstår som en sunnhetsmisjonær kommer med slike uttalelser. Det er også forvirrende for lesere når hun snakker om sukker hele tiden. Det er forskjell på tilsatt sukker og naturlige sukkerarter som finnes i frukt og grønnsaker. Der det finnes naturlige sukkerarter finnes det også nyttige næringsstoffer, noe det skjeldent gjør der det er tilsatt sukker. Jeg kunne fortsatt med et lite miniforedrag om banan, men jeg tror dere skjønner tegningen. Vi trenger mer frukt og grønt. Vi bør heie på dem som spiser banan! Hva skjedde med helsefremming, Helle Bornstein?

Jo mer du vet, desto mindre kan du si
Det er ikke meningen å henge ut Bornstein, men hun er et eksempel til ettertanke. Jeg mener hun har formulert seg klønete her.

Og jeg forstår hvorfor, - til en viss grad.

Bornstein er kjendistrener, blogger og app-utvikler. Hun vil selge deg noe. Hun vil ha PR, klikk og lesere. Selvfølgelig vil hun det, dette er levebrødet hennes. Problemet er at det er få som gidder å klikke seg inn på overskrifter som tar fem-seks forbehold i samme slengen. Tydelighet er viktig, men det blir alvorlig når det er feil informasjon som kommer frem.

Det er dritvanskelig å snakke om ernæring, og jeg har tidligere skrevet om hvor vanskelig det er å for eksempel si om noe er sunt eller ikke. Du må ta masse forbehold, forholde deg til usikker forskning, og snakke om noe alle har en mening om. Det er ikke lett å få til en wow-effekt og mange trofaste følgere da, dersom du ikke smører litt tjukt på, spissformulerer og kanskje tar noen shortcuts til siste publiserte forskning på et tema. Hvordan tror du Berit Nordstrand har fått så stor suksess, for eksempel?

Å være sitt ansvar bevisst
Jeg forsvarer ikke Helle Bornstein, for jeg mener fagpersoners rolle er å ta masse forbehold og behørig forklare disse. Forklare hvorfor vi kan si dette, men ikke dette, forklare hvorfor vi ikke kan konkludere ut fra enkeltstudier, - og heller være gørr kjedelige enn å si noe feil som potensielt kan få en effekt på folkehelsenivå.

Det kan kanskje være en festbrems for foretaket å skulle tenke konsevenser og føle at en står til ansvar for folks helse. Hva om de bare leser overskriften eller ingressen? Ja, da er det dumt om du har skrevet noe feil. Vi må være vårt ansvar bevisst. Helle Bornstein er ikke ernæringsfaglig utdannet eller helsepersonell, men hun har mange lesere, er en rollemodell og gir råd i hytt og pine. Det kaller jeg et ansvar, - formell utdannelse eller ei.

Dersom Helle Bornstein er den fagpersonen hun fremstår å være, føler jeg at hun burde tenke over signalene hun sender ut på populasjonsnivå. Men hun er også en forretningskvinne. Og jeg får gang på gang inntrykket av at dette viser seg vanskelig å kombinere.

Ha en fin helg - og husk at 1 banan fint teller som 1 av 5 om dagen!

Det du trenger å vite om Saltpartnerskapet

Vi blir stadig flere, vi blir eldre og vi blir tilsynelatende sykere. Salt er blitt utpekt som en versting i kostholdet, som kan føre til hjerte- og karsykdommer. Hjerte- og karsykdommer er den ledende dødsårsaken i verden, nå både i I-land og U-land. Endelig kommer flere aktører på banen og går sammen om et felles mål: bedre folkehelse. 

I går kunne Helsedirektoratet melde at en historisk avtale var signert, også kjent som Saltpartnerskapet. Dette er et eksempel på et strukturelt tiltak i folkehelsearbeidet, og er en avtale som går på tvers av norske myndigheter, organisasjoner og næringsliv. Kombinert med helseopplysning og holdningsendringer kan dette være svært gunstig for folkehelsen på sikt.

Det nye folkehelsearbeidet
Folkehelse handler om hvordan helsen fordeler seg i en befolkning. Etter at folkehelsearbeidet fikk en vending på begynnelsen av 1900-tallet (kalt New Public Health) har fokuset blitt flyttet fra et biomedisinsk perspektiv på helse, hvor sykdom og behandling stod i fokus, til et mer holistisk perspektiv, der en fokuserer på den subjektive oppfatningen av helse, og hvor fokuset ligger på forebygging og helsefremming.

Befolkningen vokser og det har de siste årene skjedd et demografisk skifte, hvor befolkningen i tillegg blir eldre. Med alder kommer ofte også sykdom, mye på grunn av økt sårbarhet på grunn av de fysiologiske endringene som skjer når vi blir eldre, men også på grunn av at vi har vært her på jorda såppas lenge, at helseskadelige miljøpåvirkninger blir akkumulert i kroppene våre. Lever vi lenge nok vil vi bli syke en eller annen gang.

Forebygging og helsefremming er derfor viktigere nå enn noensinne, og sakte men sikkert begynner helsemyndighetene å mobilisere krefter og ta dette på alvor. Det er vår etiske plikt å sørge for så god helse som mulig for alle. En form for forebygging og helsefremming, som ofte blir kalt en radikal tilnærming for å få til sosial endring, er strukturelle tiltak, slik som lovendring og andre politiske tiltak.

Politikk og helse
Folkehelsearbeid er, og har alltid vært, nært knyttet til politikk. Strukturelle tiltak krever at politikerne har folkehelse på sin agenda. Folk har tilsynelatende aldri vært mer opptatt av helse, og det synes gunstig for politkerne å ha dette som sin brannfakkel nå. Vi må i tillegg tenke på verdiskapning i samfunnet, dersom folk blir gamle og syke og ikke kan arbeide, står vi ovenfor et enormt problem. Og det kommer vi saktens også til å gjøre i fremtiden. Med mindre noe skjer, og endelig ser det ut til at ballen har begynt å rulle.

Saltpartnerskapet er en del av Tiltaksplan salt som bygger på Nasjonalt råd for ernærings Strategi for reduksjon saltinntaket i befolkningen. I denne tiltaktsplanen er blant annet bedre matvaredeklarasjon, nøkkelhullsinformasjon og helsekommunikasjon satt på agendaen.

Forebyggingsparadokset
Vi nordmenn spiser for mye salt, og et forhøyet saltinntak er en risikofaktor for hjerte- og karsykdom. Dette foreligger det gode kunnskapsoppsummeringer på. Myndigetene anbefaler et maksimalt inntak på 5 gram om dagen, men nordmenn inntar rundt det dobbelte. Myndighetenes mål er å redusere dette inntaket til 6 gram om dagen for kvinner, og 7 gram for menn, innen 2018.

Det kan være vanskelig å få endret folks saltvaner (deres helseadferd) gjennom kun opplysning om hvor skadelig salt kan være. Folk har spist salt hele sitt liv, og de små hvite kornene ser ikke særlig skremmende ut. Forebygging generelt er ofte svært vanskelig å få igjennom politisk, men også hos det enkelte individ. Det er to hovedårsaker til dette: Effekten av forebygging er ofte usynlig, og resultatene kommer ofte etter veldig lang tid. Dersom vi har forebygget et hjerteinfarkt ved å mosjonere 60 min daglig, vil vi jo ikke kunne se denne effekten med det blotte øyet. Vi får jo aldri hjerteinfarktet, og man kan ikke med sikkerhet vite at dette skyldtes mosjoneringen. Effekten ser man først på folkehelsenivå etter lengre tid. Politikere vil gjerne ha konkrete effekter å vise til med én gang.

Så hva kan vi så gjøre? Løsningen ligger kanskje i å kombinere helseopplysning med strukturelle tiltak. Det har fungert så det suste tidligere, nemlig med røykeloven.

Tverrsektorielt samarbeid
Kun 10% av saltet vi får i oss stammer fra vår egen matlaging. Hovedkilden til saltet vi får i oss, finnes i ferdigprossesert mat vi kjøper i butikken, der det brukes som smaksforterker og konserveringsmiddel. Flere aktører har de siste årene begynt å bruke mindre salt i sine produkter. I Saltpartnerskapet går ikke bare matvarebransjen, men også serveringsbransjen, forskningsmiljøer, bransje- og interesseorganisasjoner og helsemyndighetene sammen om å redusere saltinntaket hos nordmenn. Målet er å øke bevisstheten rundt farlig høyt saltinntak, samt å redusere det faktiske saltinnholdet i bearbeidet mat.

Med Saltpartnerskapet vil de ulike partene ha hver sine ansvarsområder. Matvare- og serveringsbransjen har anvaret for å redusere saltinnholdet i sine produkter, nærings- og bransjeorganiasjonene skal oppmuntre sine medlemmer til deltakelse, forbrukerorganisasjonene skal tilby hjelp og veiledning, og myndighetene skal gjennom kampanjer forsøke å endre holdninger i samfunnet. Helsedirektoratet har i tillegg utarbeidet veiledere for saltmål som aktørene kan jobbe ut fra. Ta en titt på disse HER.

Dersom det blir lagt til rette for riktige valg, samt økt kunnskap og økt velvilje fra produsentene, kan dette være et realistisk mål, som vil gagne folkehelsen og dermed også landet vårt. Det blir svært spennende å følge statistikken, og se hvordan Saltpartnerskapet utarter seg i praksis. Det er ingen tvil om at vi trenger slike strukturelle tiltak i fremtiden, og forhåpentligvis kan dette prosjektet tråkke opp stien.

Les avtalen mellom partene her.

Populærvitenskapelig aften på Blinderen

For noen måneder tilbake deltok jeg på Populærvitenskapelig aften på Universitetet i Oslo, i forbindelse med faget Formidling og vitenskapsjournalistikk.

Alle foredragene ligger på YouTube, og jeg anbefaler deg å ta en titt! Jeg holdt et innlegg om belgfrukt. Jeg irriterer meg svært ofte over markedsføringen rundt såkalt "supermat". Jeg mener at de fleste ferske frukt og grønnsaker er supermat! Spesielt belgfrukt, som til stadighet ble trukket frem som en god kilde til mange ulike vitaminer og mineraler da jeg studerte ernæring.

På slutten av presentasjonen har jeg også laget en graf som viser at belgfrukt absolutt er det smarteste valget dersom du har behov for litt supermat.

Jeg snakker fra ca. 21:30 i videoen. Og glippen på første slide var ikke min feil..! ;-)

Det var utrolig mange flinke formidlere, og spennende tema. Et flott initativ av UiO! 

Hva er egentlig 5 om dagen?

Jeg er en forkjemper for 5 om dagen. Dette prinsippet er ikke så vanskelig å forstå, det er ikke så vanskelig å følge, og det har mange fordeler. Dersom jeg som ernæringsrådgiver kun fikk dra frem ett eneste råd til mannen i gata, ville jeg ha trukket frem nettopp 5 om dagen. Men hva er egentlig 5 om dagen og hvorfor i all verden er det så viktig? 

"5 om dagen" er en anbefaling som finnes i Helsedirektoratets nøkkelråd for et sunt kosthold som ble publisert i 2011. Anbefalingen sikter kort oppsummert til at et daglig inntak av 5 porsjoner frukt, bær og grønnsaker fremmer god helse. Anbefalingen ble først presentert av Nasjonalt råd for ernæring i 1996 i en stor rapport kalt "Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer", og er basert på grundig forskning.

Bildet er hentet fra 5omdagen.com

Porsjonsstørrelser
Når det gjelder porsjoner, er en tommelfingerregel at 1 porsjon = 100 gram = ca. en håndfull. Dette er forøvrig forsøkt formidlet gjennom en egen "5 om dagen"-logo utviklet av Opplysningskontoret for frukt og grønt. Når det gjelder porsjoner for små barn er tommelfingerrelegen at 1 porsjon = ca. en barnehånd.


Sammensetning
5 om dagen er, kanskje overraskende for noen, ikke 5 frukt eller 5 grønnsaker, men halvparten frukt, og halvparten grønnsaker. Vi nordmenn er dårligst på å få i oss grønnsaker, og det beste forholdstallet er kanskje derfor 3 grønnsaker og 2 frukt per dag.

Hva slags frukt og grønnsaker, sier du? 
All frukt og grønt er helsegunstig. Det er imidlertid én grønnsak som ikke regnes med i 5 om dagen-regnestykket, nemlig poteten. Dette betyr ikke at du skal slutte å spise potet, men det er ikke god nok dokumentasjon for potetens helsebringende effekt. Nordmenns inntak av potet er dessuten høyt (spesielt av bearbeidede potetprodukter), og en kunne ha risikert at grønnsakskvoten ble dekket av 3 poteter pr dag.

Både friskt, frossent, varmebehandlet og hermetisk frukt og grønt kan tas med i 5 om dagen-regnestykket. Varier gjerne i ulike typer, farger og smaker. Du kan tilogmed bytte ut én frukt (men bare én!) med ett (og bare ett!) glass juice. Hvorfor ikke to glass = to frukt, sier du? På grunn av sukkerinnholdet i juicen. Nøtter inngår ikke i 5 om dagen, men det anbefales en neve usaltede nøtter om dagen, så fremt det ikke går utover kaloriinntaket.

Er det vanskelig å få til? 
Ja, sier noen. Ikke i det hele tatt, sier andre. Det handler litt om planlegging, litt om selvdisiplin og motivasjon, og mye om tilgjengelighet på frukt og grønnsaker. Fruktene kan fint inngå som mellommåltider, kanskje kuttet opp over litt cottage cheese for eksempel? Grønnsakene kan selvfølgelig også spises som mellommåltider, men disse kan være enklest å innlemme i middagen.

Hva slags helsegevinst vil jeg få ut av dette?
Ok, så får du kanskje stresset deg til å spise 5 om dagen, - men til hvilken nytte? Det er flere fordeler med et adekvat frukt- og grøntinntak, og jeg skal nevne hovedtrekkene her. For det første er dette naturlige råvarer uten kunstige tilsetningsstoffer, og dermed vet du nøyaktig hva du får i deg. For det andre er frukt og grønt rike på næringsstoffer som vitaminer og mineraler, som er livsviktige for kroppen. Et tilstrekkelig frukt- og grøntinntak kan således forebygge mangelsykdommer. For det tredje er frukt og grønt rikt på fiber. Fiber er langkjedede karbohydrater som blant annet har en viktig rolle for fordøyelsen, og et tilstrekkelig inntak kan forebygge fordøyelsesbesvær. Fiber kan også ha en kolesterolsenkende effekt. Frukt og grønt rikt på fiber tar forholdsvis mye plass i magesekken under fordøyelsen og kan øke metthetsfølelsen. Dette kan føre til at vi ikke får så lyst på andre kaloririke varer, og dette kan igjen forebygge overvekt. Det er ingen tvil om at det er bedre å ta seg to gulrøtter som et mellommåltid enn to boller på Statoil for eksempel. Det er sunnere, og det er også billigere!

Spiser du 5 om dagen? Det burde du :-)

Hokus pokux

Ord som detox og detoxing synes å være på alles lepper om dagen. Rens kroppen for avfallsstoffer. Føl deg som ny. Avgiftning har blitt en egen industri. Har du latt deg lure? 

De siste årene har detox, eller avgifting på godt norsk, blitt en hit blant helsebevisste rosabloggere og aldrende kvinnemagasiner. Dette er en ulovlig helsepåstand uten vitenskapelig dokumentasjon. Likevel fortsetter markedsføringen, og ordet detoxing har nærmest blitt etablert i dagligtalen.

Det høres jo forlokkende ut: å sette i gang en prosess som gjør at kroppen skiller ut avfallsstoffer og som får deg til å føle deg som ny, med renere hud og flatere mage og hva vil du. Og dette bare ved å drikke en kopp svindyr te regelmessig, innta litt grønn juice eller kanskje ta noen piller med en litt underlig farge. En skal aldri feie placeboeffekten under en dør, men det eneste detox tilsynelatende kan føre til er en utskillelse av sunn fornuft som ligger gapende igjen på gulvet når du drikker den femte juiceflasken for dagen.

Ernærings- og helsepåstander
Ernærings- og helsepåstander er opplysninger som oppgis frivillig i forbindelse med markedsføring av næringsmidler. Produsentene er altså ikke pålagt å komme med noen slike påstander. But where´s the fun in that?

Foto: Mattilsynet

Reglene for bruk av ernærings- og helsepåstander gjelder for hele EØS-området og i Norge har Mattilsynet oppgaven med å håndheve regelverket. En ernæringspåstand dreier seg rundt næringsmiddelets innhold av visse næringsstoffer (eks "fettfattig" eller "sukkerfri"), mens en helsepåstand sier noe om i hvilken grad disse næringsstoffene virker inn på forbrukerens helse (eks "Vitamin D bidrar til normalt kalsiumopptak i tarmen"). Kun godkjente påstander kan benyttes i markedsføring av næringsmidler. Fullstendig liste over EU-godkjente ernæringspåstander kan leses her. På de samme nettsidene kan en søke i en database som viser en oversikt over godkjente og avslåtte for både ernærings- og helsepåstander for ulike næringsmidler.

Et søk i databasen viser at "detoxification" er blitt avslått som påstand en rekke ganger, blant annet i forbindelse med markedsføring for beter, grapefrukt, klorofyllin, grønn kaffe, plomme og ris-edikk. Dersom man søker på godkjente påstander som inneholder "detoxfication" får man null treff.

Årsaken til avslagene er først og fremst manglende vitenskapelig dokumentasjon. Ernærings- og helsepåstander skal være vitenskapelig dokumentert, og i forskriften om ernærings- og helsepåstander  heter det at "ernærings- og helsepåstander skal bygge på og være dokumentert gjennom allmenn anerkjente vitenskapelige bevis."

Men hva har produkter som er vitenskapelig dokumentert, sunn fornuft og kritisk tenking til felles? Jo, det er kjedelig for trendy rosabloggere og sunnhetsentreprenører.

Avgiftning 

Skjermdump fra KK.no

Det er mye morsommere å gå rundt å tro at kroppen er full av avfallsstoffer som den ikke klarer å kvitte seg med uten dagens dose med cashewnøttmelk og hvetegress. At vi behøver en 5:2 detox-diett for å rense kroppen.

Jeg synes imidlertid ikke dette er det minste morsomt. Dersom dette hadde vært sant hadde vi vært døde alle mann. Det er jo en ganske nifs tanke. Selv om det dog kanskje kan føles ut som man ikke klarer å leve en dag uten grønn juice på Oslo vest.

Juice, dietter og detox-camp
Så hvor finner vi disse detoxproduktene egentlig? Etter et kjapt søk på nettet, litt blogglesing og en titt på helsekosten og i bladhyllene (ferie gir mye ledigtid) er konklusjonen klar: helsepåstander om detoxing finnes så og si overalt, og det ser ut til at industrien bare fortsetter å vokse.

Hvorfor virker dette luftslottet av en trend så forlokkende på oss?

For det første kan det være at det er nettopp en trend. Det er vakre og glade bloggere som reklamerer for produktene og sier de føler seg lettere til sinns og avføringen er så bra og hei hvor det går. For eksempel skriver en blogger som nylig er kommet hjem fra detox-camp med fokus på avslapning, yoga og sunt kosthold (som jo er vel og bra) dette: 

"Vi startet dagene med sitronvann med aktivert aske fra brente kokosnøttskall (!) fantastisk for detoxing." 

Det er ikke det minste rart at bloggeren skriver dette. Her har hun vært på camp i fem dager, fått inspirerende foredrag og eksotisk mat, og "eksperter" har fortalt i reneste alvor om detoxing og hvor bra detox-kurer er for kroppen. Detoxing kan dessuten sikkert også forstås og oppleves i metaforisk betydning, som for eksempel ved at man stresser ned og kvitter seg med negative tanker. Jeg snakker imidlertid her utelukkende om detoxing brukt i forbindelse med næringsmidler.

Et annet viktig poeng i vår moderne verden, er at dersom man har prøvd detoxing eller gjør det jevnlig, alt med behørig deling i sosiale medier, kan dette gi inntrykk av at man er helsebevisst og følger med i tiden.

Kan gi inntrykk av.

Detoxkurer er i tillegg såkalte lavkaloridietter. Dersom man drikker fem-seks 0,5l-flasker juice per dag istedenfor sitt vanlige kosthold vil en havne i kaloriunderskudd, og etter en uke mistet en kilo eller mer. En kan føle seg lettere til sinns av mindre. Med lite fiber i kosten vil en dessuten merke endringer i fordøyelse og avføring, og kanskje føle seg mindre oppblåst. Og dette blir selvsagt behørig proklamert på forsiden av de veletablerte ukebladene, sammen med et målebånd og en bunt grønnkål. Tilogmed i motemagasinet Elle kunne vi i forrige måneds nummer lese om detoxing. Vel og merke med et lite forbehold i inngressen: "Det er delte meninger om detox virker eller ei" etterfulgt av denne bombastiske påstanden: "Én ting er iallefall udiskutabelt: Det funker på humøret!".

Skjermdump fra Elle.no

Også må vi ikke glemme at det for noen høres ganske fortryllende ut at kroppen skal skille ut avfallsstoffer og rense seg selv for gift, og det uten at vi engang merker det.

Hokus pokux
Det er lett å gå seg vill i denne verden av merkelige ernæringstips og ulovlig markedsføring. Det er ikke lett for en blogger å kunne vite at detoxing er tull og tøys, og at hun bryter forskriften om ernærings- og helsepåstander når hun skriver litt reklame for en te med kul og instagramvennlig embalasje. Jeg vil til og med påstå at det er fort gjort.



Men det finnes håp. En tommelfingerregel når det gjelder påstander om mat og ernæring kan være kritisk i slike situasjoner: Stopp og tenk litt.

Jeg runder av med et lite dikt til ettertanke:

Skal en liten kopp med snodige og tørre bær
få kroppen til å skille ut smuss og det som verre er?

Skal en grønn shake som jeg ettertenksomt gurgler litt
få kroppen til å åpne porene og utskille usynlig dritt?


Dersom det virker for godt til å være sant, så er det sannsynligvis det.