Praktikant hos Forskning.no

Det begynner å bli en stund siden jeg har publisert noe på Helseagenda.no. Dette skyldes blant annet innspurt i masteroppgaven og sommerferie.

1. august begynte jeg som praktikant hos Forskning.no. Her skal jeg være i to måneder. Det er utrolig spennende og lærerikt å være her, og jeg får virkelig øvd på formidlingsferdighetene.

Jeg kommer sterkere tilbake på denne bloggen etter at praktikantperioden er over. I mellomtiden kan du jo lese sakene jeg skriver for Forskning.no her. Det har blitt noen saker etterhvert :-)

Thea

PlacePro

Norskeide VitaePro er nok en gang i hardt vær. Til tross for gjentatte advarsler de siste årene, solgte likevel VitaePro kosttilskudd for rundt 2,8 milliarder kroner i Norge i 2014. Hvordan har selskapet blitt så etablert på det norske forbrukermarkedet? 

De har lagd sanger med dansende, dresskledde menn og yppige cheerleadere. De har fått med seg tidligere OL-helter og kjente og kjære underholdningsartister. De har hatt en aggressiv markedsføring til tross for gjentatte advarsler om ulovlige helsepåstander. Nå har Vitaelab, selskapet bak VitaePro, blitt dømt til å fjerne all markedsføring av kosttilskuddet av den svenske Marknadsdomstolen (1).

Årsaken er at påstandene brukt i markedsføringen ikke er i tråd med loven om helsepåstander. En helsepåstand er en påstand om et produkts medisinske fordeler, eller mer spesifikt: dens evne til å redusere sykdomsrisiko og tilknytning til barns utvikling og helse (2). Eksempler på helsepåstander kan være "kolesterolsenkende", "kreftforebyggende" eller "virker lindrende på betennelse i ledd". Flere næringsstoffer, slik som enkelte vitaminer og mineraler, har godkjente helsepåstander knyttet til seg. Dette er effekter dokumentert gjennom forskning, og som dermed kan brukes i markedsføringen av det aktuelle tilskuddet. VitaePro inneholder noen slike stoffer, slik som for eksempel Omega-3 og vitamin C, men alle de gode effektene VitaePro lover kan ikke tilskrives disse næringsstoffene alene.

• Les mer om helse- og ernæringspåstander: Hokus Pokux 

Villedende markedsføring
VitaePro reklamerer for kosttilskuddet gjennom TV-reklamer, i blader og på egne nettsider. Her presenterer både "vanlige forbrukere" og kjente personer sine erfaringer med bruk av tilskuddet. Konklusjonen er selvsagt utelukkende positiv, og de fleste påstår å ha fått et nytt og bedre liv med VitaePro. Meldingen som sendes er klinkende klar, selv om VitaePro med årenes løp har lært seg å ta forbehold ("Det funker for meg!").

Det norske Revmatikerforbundet har i flere år samarbeidet med VitaePro, og anbefaler sine medlemmer å bruke kosttilskuddet. Dette gjør de mot økonomisk støtte fra VitaePro, samt at Revmatikerforbundets medlemmer får en noe redusert pris på kosttilskuddet.

VitaePro hevder (som kosttilskuddprodusenter gjerne gjør) at deres tilskudd er ment som en supplement for friske personer. Hvorfor velger da VitaePro å inngå samarbeid med en pasientorganisasjon? Og vice versa? Dette er i beste fall villedende. Markedsføringen bærer imidlertid tydelig preg av å rette seg mot personer med medisinske plager ("Jeg er stiv, knirker når jeg går, har ikke vært utenfor døra på haugevis av år").

Alternativ medisin
Tilskudd og behandlingsmetoder som ikke kan dokumenteres gjennom vitenskapelig forskning kalles alternativ medisin. VitaePro på sin side påstår at kosttilskuddet har dokumentert effekt. Problemet er bare at denne forskningen har blitt utført av Vitaelab, som eier VitaePro. En sentral grunnpilar i forskningsetikken er at forskning skal være uavhengig. Dette kan neppe sies i dette tilfellet.

VitaePro kan i stor grad gjemme seg bak de autoriserte helsepåstandene rundt vitamin C, D og E, vitaminer en kan finne i vanlige og godkjente kosttilskudd på apoteket - og ikke minst i et normalt og balansert kosthold. Kosttilskuddet inneholder imidlertid noen fiffige ingredienser som visstnok skal være rene vidunderkuren, og "gjøre leddene komfortable", skal vi tro VitaePros nettside (3). Er det etisk å anbefale et kosttilskudd til mennesker med helseplager (for eksempel revmatikere), uten at det foreligger tilstrekkelig, vitenskapelig dokumentasjon?

Placebo til folket?
Men hva med dem som faktisk opplever bedring ved bruk av VitaePro? Hva med dem som har fått anbefalt et tilskudd av sin pasientorganisasjon, eller som har sett en troverdig idrettsutøver anbefale produktet på TV, og faktisk følt seg bedre?

VitaePro kan sannsynligvis ha en effekt for noen, for eksempel dem som har mangel på vitaminene VitaePro inneholder. Men kanskje også for dem der VitaePro ikke gjør noe som helst i kroppen. Det kan være tilfeldigheter som spiller inn, men en må også huske på at VitaePro er en pille, en pille det er knyttet til dels store forventninger til. Denne forventningseffekten kan gi fysiologiske utslag, og i noen tilfeller faktisk føre til bedring av reelle tilstander. Denne effekten er bedre kjent som placeboeffekten.

Placeboeffekten er komplisert, og ikke noe jeg velger å gå videre inn på her i denne omgang. Placeboeffekten handler om at man opplever en målbar, positiv effekt av et tilskudd som i seg selv ikke fører til noe som helst, en såkalt narrepille. VitaePro kan på mange måter sees på som en slik narrepille, ettersom det ikke er bevist at den kan behandle for eksempel revmatiske lidelser. Men noen vil likevel oppleve en bedring. Og det er jo kjempefint for dem!

Det som imidlertid ikke er så kjempefint er at markedsføringen er ulovlig, og at VitaePro på mange måter lurer pasientgrupper til å kjøpe deres tilskudd. En kan jo diskutere om tilskuddet hadde fått noen effekt dersom VitaePro hadde sagt rett ut at "Hei, dette tilskuddet funker nok ikke for din lidelse, men det skader hvertfall ikke å prøve!" - det hadde det sannsynligvis ikke. Samtidig som det også er vist at placebo i noen tilfeller fungerer selv om forsøkspersonen er klar over at det er placebo, nettopp fordi personen har en forventning om at placebo er noe som kan føre til en effekt.

• Les mer om placebo: Lurt av egne gener 

Placeboforskning er et spennende forskningsfelt, som potensielt kan gjøre mye for folkehelsen, spesielt i en tid der subjektive helseplager er en av hovedårsakene til at vi oppsøker lege. Det er imidlertid knyttet mange etiske problemstillinger til forskrivning og bruk av placebo-behandling.

Enn så lenge må en støtte seg til regelverket om markedsføring av kosttilskudd, og stole på at dette vil beskytte oss fra kvakksalvere. Dette er imidlertid kun en liten og skjør barriere. Det er rimelig enkelt å få tak i diverse udokumenterte produkter på både helsekost og dagligvarebutikk. Så lenge produsentene ikke påstår at de kan kurere spesifikke diagnoser eller ha effekter som ikke er dokumentert, er dette fullt lovlig.

Vi må likevel spørre oss om slike tilskudd virkelig er nødvendig for oss? Mange av dem som oppsøker alternativ medisin går allerede på medisiner, og da skal en utvise forsiktighet med kosttilskudd. Det er viktig å reflektere over hva vi putter i oss, både av matvarer og tilskudd. Proteinpulver, høydose vitamintilskudd og -fettsyrer er svært sjeldent nødvendig for friske mennesker i den generelle befolkningen. Et balansert kosthold med inntak av magre kjøtt- og meieriprodukter, variasjon i frukt og grønnsaker, samt grove kornprodukter kan få deg langt på vei til et friskt og funksjonelt liv. Det er vitenskapelig dokumentert (4). Og det funker for meg.

Kilder:
1. Protokoll: Konsumentombudsmannen vs. Vitaelab. Marknadsdomstolen.
2. Forskrift om ernærings- og helsepåstander. Lovdata.no
3. Effekt. Vitaepro.no
4. Nordic Nutrition Recommendations 2012. Norden.

En lettere hverdag

Lettprodukter laget med kunstig søtningsstoffer har opp gjennom årene stadig blitt trukket frem i media og fått smekk på snuten, til tross for manglende vitenskapelig dokumentasjon på at det faktisk kan være skadelig. Samtidig står vi overfor en fedmeepidemi som ikke ser ut til å avta i nærmeste fremtid. Kan lettprodukter gi bedre folkehelse?

Kristian Fjellanger skrev for en tid tilbake i et innlegg på NRK Ytring at leger er for dårlige til å gi konkrete råd til overvektige, slik som for eksempel å bytte ut ”tjukkecolaen” med Cola Zero. Slike små skritt kan få positive følger for voksne overvektige, og matematikken kan bevise det.

Kunstig søtningsstoff

Siden 1980-tallet har såkalte kunstige intense søtningsstoffer vært å finne i diverse mat- og drikkevarer, slik som brus og tyggegummi. De kunstig søtningsstoffene inneholder kalorier, men har en så sterk søtsmak at de bare behøves å tilsettes i svært små mengder, slik at kaloriinnholdet blir ubetydelig.

Et av de mest brukte søtningsstoffene er aspartam, et kunstig søtningsmiddel som ofte brukes i lettbrus, slik som for eksempel Cola Zero og Pepsi Max. Alle tilsetningsstoffer som skal tilsettes i mat- og drikkevarer må risikovurderes og godkjennes av EUs mattrygghetsorgan EFSA. Aspartam er lovlig å bruke over hele verden, og godkjent av EFSA. Søtningsstoffet ble re-evaluert senest i 2013. Aspartam har imidlertid gjentatte ganger vært i medias søkelys verden over. Enkeltstudier med små utvalg (oftest rotter) som viser sammenheng mellom inntak av aspartam og utvikling av kreft i hjernen blir ofte trukket frem. Stoffet er også blitt beskyldt for å forårsake adferdsforstyrrelser hos barn og å også føre til overvekt snarere enn å forebygge det. Men det vitenskapelige grunnlaget er tynt. 

I EFSAs rapport blir disse studiene grundig gjennomgått, og en samling av all nyere dokumentasjon på området blir analysert og sett opp mot tidligere dokumentasjon. Selv om en kan se en tilsynelatende sammenheng mellom inntak av aspartamholdige mat- og drikkevarer og negative helseeffekter er det ikke nødvendigvis en årsakssammenheng. Den samlede konklusjonen til EFSA var at aspartam ikke utgjør noen helserisiko, selv ikke for høykonsumenter. Aspartam er imidlertid helseskadelig for personer med sykdommen fenylketonuri, også kalt Føllings sykdom. Personer med denne sykdommen kan ikke bryte ned aminosyren fenylalanin, som finnes i aspartam.

Dersom vi ser nærmere på sikkerhetsmarginene rundt aspartam har vi lite å frykte, selv om det faktisk skulle foreligge en negativ effekt.

Grenseverdier

Søtningsstoffer testes omhyggelig og tilsettes i forsvarlige doser, med en sikkerhetsmargin vi bare kunne drømt om innenfor en rekke andre industrier. Disse grenseverdiene kalles ADI: Acceptable Daily Intake. ADI regnes ut ved å se på laveste dose for observert negativ effekt. Ettersom det strider mot etiske retningslinjer å teste ut ADI-doser på mennesker må vi benytte oss av forskning på dyr, eksempelvis rotter. Selv om dyr og mennesker deler store deler av det samme arvestoffet, er det så store kvalitative forskjeller mellom oss at vi ikke kan si at grenseverdier som gjelder for dyr uten videre også gjelder for mennesker. Derfor deler vi på en såkalt usikkerhetsfaktor, denne er vanligvis på 100. Vi mennesker antas derfor å kunne tåle 100 ganger mindre av et stoff enn en rotte. Vekt tas også med i betraktningen av utregning av dose. ADI skal gjelde for inntak av stoffer hver dag gjennom et helt liv.

For aspartam er grenseverdien 40 miligram per kilo kroppsvekt. Dette gjelder for den generelle befolkningen, og tar ikke hensyn til allergi- eller overfølsomhetsreaksjoner. Med grunnlag i denne grenseverdien er det blitt satt en øvre grense for tillat mengde aspartam i drikkevarer på 600 miligram per liter.

Dersom vi tar en mann på 80 kg vil dette si 40*80 = 3200 mg hver dag. Dersom vi antar at drikkevarene i Norge inneholder det maksimalt tillatte innholdet av aspartam på 600 mg/l, vil mannen på 80 kg kunne drikke 3200/600 = 5,3 liter brus hver eneste dag, i løpet av et helt liv.

Et barn på 30 kg vil kunne innta 1200 mg aspartam, noe som tilsvarer 2 liter brus. De vil komme lettere opp i ADI-maksgrensen.

Dersom vi fjerner usikkerhetsfaktoren på 100, vil man kunne drikke henholdsvis 530 liter og 200 liter brus hver dag.

Når en foretar risikovurderinger av et stoffs påvirkning på befolkningens helse må en også ta i betraktning hvor mye folket faktisk drikker. En deler da gjerne inn i lav-, middels- og høykonsumenter. Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) har vurdert risikoen for negative effekter av aspartam i den norske befolkning, og kommet frem til at det ikke utgjør noen nevneverdig risiko, selv for høykonsumenter.

En annen versting i byen

Det naturlige er ikke alltid det beste for oss. Den virkelige fienden vi burde frykte er tilsatt sukker. Dette bidrar med betydelig energi, og varer med mye tilsatt sukker inneholder ofte svært lite av andre nyttige næringsstoffer slik som vitaminer og mineraler. Inntaket av tilsatt sukker er spesielt bekymringsverdig blant barn, selv om utviklingen har beveget seg i positiv retning de siste årene. Den store økningen i livsstilssykdommer slik som overvekt og diabetes type 2 kan i stor grad tilskrives et økt energiinntak i forhold til energiforbruk.

Tilsatt sukker og kalorier er en reell trussel. Vi lar oss imidlertid ikke stoppe av den grunn, og dette tyder på at det er noe emosjonelt knyttet til søtsaker slik som godteri og brus. Vi vil ha det, uansett! Slik kom lettbrusen på markedet. Du får omtrent den samme følelsen som når du åpner en flaske sukkerholdig brus, men du slipper kaloriene.

Vann er uten tvil den beste tørstedrikken; det er både naturlig fritt for kalorier og billig, men som eks-overvektig Kristian Fjellanger skrev hos NRK Ytring forrige uke; veien fra sukkerholdig brus til vann er for lang å gå for mange. Da er det langt mer helsefremmende og i tråd med moderne folkehelsearbeid å møte den overvektige der de er, og fokusere på små steg mot bedre vaner.

La oss se på enda et regnestykke:

Dersom en person holder sitt vanlige kosthold konstant og legger til 1 liter sukkerholdig brus per dag vil dette ugjøre i overkant av 400 kalorier pr dag (Solo inneholder for eksempel 41 kcal pr dl, dvs. 410 kcal pr liter).

Gitt at energiforbruket holdes konstant vil dette ekstra kaloriinntaket utgjøre rundt en halv kilo ekstra kroppsfett i uken. Det vil si 2 kg ekstra i måneden og 24 kg ekstra i året!

Dersom denne personen hadde drukket lettbrus i stedet hadde han spart disse kiloene, så lenge kostholdet ellers holdes konstant.

Lettbrus er bedre enn brus, men...

Kalorier teller. Uansett hvor mye aviser og mediene lokker med hemmelige tips om hvordan man kan kvitte seg med magefettet gjennom ulike mageøvelser, eller rense kroppen for fett og grums med detox-kurer. Overvektsproblemet vil alltid munne ut i energioverskudd, rent fysiologisk sett. Det inntas mer kalorier enn det som forbrukes. Derfor kan lettbrus uten tvil være et godt alternativ til brus for en voksen som sliter med overvekt.

Lettbrus er imidlertid ikke fritatt forbehold. Barn kommer lettere opp i maksgrensen for kunstige søtningsmidler, og bør ikke drikke mye lettbrus. Et regelmessig inntak av lettbrus i familien kan også sende et signal til de små om at brus er en tørstedrikk en kan drikke like mye av som vann. Slik er det ikke, og lettbrus er ikke bra for tannhelsen selv om det kan hjelpe til med vektkontrollen. Dersom vi omfavner lettbrusen store som små, overvektige som normalvektige vil ikke dette nødvendigvis ha gode effekter på folkehelsenivå. Det kan til og med føre til slankehysteri der det ikke er nødvendig. Det beste for den totale helsen hadde antageligvis vært å ligge unna både brus og lettbrus.

Vi lever imidlertid ikke i en perfekt verden, vi blir til stadighet utsatt for et press fra de ulike aktørene på markedet om at brus er noe som hører hverdagen til. Brus har fått en plass i samfunnet, i butikkhyllene og i dagliglivet. Derfor er det bra at man har et alternativ til sukkerholdige mat- og drikkevarer. Slike lettprodukter er ikke det ideelle, og bør ikke settes på en pidestall, men man skal heller ikke avfeie det som giftig og farlig for folkehelsen, og heller la matematikken og forskningen tale for seg.

Brus har lenge hatt en etablert plass i den vestlige kulturen. 

For overvektige kan lettbrus være et enklere alternativ enn å kutte ut all brus. 

Det vanskelige helsebegrepet

Januar er her igjen og har bragt med seg et godt, nytt år fullt av lovnader om slankere midje, lavere kolesterol, et sunnere kosthold og selvsagt bedre helse. Du har kanskje en helt intuitiv forståelse av hva ordet helse innebærer, og det har saktens også mediene, men visste du at innenfor helsevitenskapen har helsebegrepet lenge vært, og er fortsatt, en liten nøtt som vanskelig lar seg knekke?

Hva er helse? Det har i løpet av det siste århundret vokst frem en rekke ulike forståelsesmodeller for helse. Fra en ren fysisk oppfatning i middelalderen med pest og andre plager, til en mer helhetlig tilnærming til begrepet der individets subjektive oppfattelse står i sentrum.

Folkehelsearbeidet har helt inntil nyere tid vært preget av denne biomedisinske oppfatningen av helse, der fokuset er på behandling, og legene sitter med makten. Kroppen betraktes innenfor denne modellen som et system med ulike deler som kan ødelegges og repareres, og kropp og sjel er to adskilte dimensjoner. Denne oppfatningen har sittet flittig innvevd i mange kulturer, primært den vestlige, og kommer fortsatt godt til uttrykk i media.

           Les også: Sunn fornuft - mediene vet ikke hva som er best for deg 

New Public Health 
Rundt midten av 1900-tallet skjedde det et skifte i folkehelsearbeidet. Fokuset ble flyttet seg fra å definere helse ut fra sykdom, og heller fokusere på hva helse er i seg selv, og hva som skaper helse. Dette kalles ofte den salutogene tilnærming, etter den salutogene modell utformet av sosiologen Aaron Antonovsky i 1979. Innenfor New Public Health står forebyggende og helsefremmende helsearbeid sentralt, og dette er fremdeles grunnpilarene i dagens folkehelsearbeid. En skal fremme de faktorer, såkalte helsedeterminanter, som bidrar til god helse. Helse i denne forståelsen er noen som tilhører individet, det er noe subjektivt, og det finnes således tilsynelatende ikke noe rett og galt i defineringen av helse.

Innenfor slike sosiale modeller for helse er altså den subjektive opplevelsen viktig. Disse modellene anerkjenner at en kan ha patologiske endringer i kroppen som gir fysiske tegn på sykdom, uten at en nødvendigvis føler seg syk, eller betrakter seg selv som syk. Ulike kreftformer er eksempler på dette, det kan være en utviklet svulst uten at pasienten føler seg syk, slik som for eksempel ved brystkreft. På den annen side kan en også føle seg syk og svak, uten å ha slike biologiske bevis for sykdom. Har man da god eller dårlig helse?

Psykisk helse
Hvordan vi føler oss har blitt tatt på alvor med New Publich Health. Verdens helseorganisasjon (WHO) har også omfavnet dette i sin definisjon av helse fra 1948: "Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller skade". Denne definisjonen for helse er imidlertid blir kritisert for å bruke ordet "fullstendig" og for dermed å bli en uoppnåelig utopi. Helsebegrepet kan tilsynelatende derfor sette urimelige krav i seg, slik at ingen per definisjon vil kunne oppnå god helse.

Skiftet innenfor folkehelsearbeidet har ført til en anerkjennelse av det som betegnes som en av vår tids største folkehelseutfordringer, nemlig subjektive helseplager. Dette er helseplager som ikke kan forklares av biologi eller fysiske funn som står i forhold til plagene. Dette er blitt en av hovedårsakene til at vi oppsøker fastlege i dag, og en stor del av sykefraværet er antatt å skyldes slike plager. Diffuse diagnoser slik som IBS, ME, fibriomyalgi, kronisk borreliose og andre tarm- og muskel og skjelettsykdommer, regnes som slike subjektive helseplager.

Det diskuteres om dette kan være flere sider av samme tilstand, og at subjektiv helseplage er den felles diagnosen. Det er imidlertid svært viktig å understreke at dette oppleves som fysiske plager hos pasienten, og kan påvirke pasienten like negativt som en hvilken som helst annen diagnose. Det er stor uenighet blant fagpersoner og ikke minst pasienter og pasientorganisasjoner, om hvorvidt kjente diagnoser slik som ME er en subjektiv helsetilstand eller ikke. Debatten kan ofte bli opphetet, og det argumenteres ofte med at dette er såkalte ordentlige, fysiske sykdommer, og ikke noe en finner på. Dette henger trolig sammen med normene vi har i samfunnet rundt psykisk helse, og er en svært viktig og interessant utfordring i folkehelsearbeidet.

Et utvidet helsebegrep
Her i Norge har Per Fugelli gjennom sitt mangeårige arbeid innen samfunnsmedisin blant annet undersøkt hva helse er for oss nordmenn. I en studie utført sammen med Benedicte Ingstad i perioden 1997-2000 ble 80 nordmenn fra fem ulike steder i landet spurt hva helse var for dem. De kom blant annet frem til at helse er natur, trivsel, funksjon, mestring og energi.

Nå begynner man å bevege seg ut på mer diffuse områder av helse. Det handler ikke bare om en psykisk eller fysisk tilstand, men også om hva som tilsynelatende påvirker dette. Det er blitt diskutert om helsebegrepet har blitt så utvidet at det nå ikke bare betegner helse, men også velvære og lykke. Det er åpenbart ikke vanntette skott mellom lykke og helse, men for noen kan man fint ha det godt og være lykkelig selv om man objektivt sett ikke har god helse.

Helse er livet
Subjektivitet er bra, og står sentralt i den såkalte empowerment-tilnærmingen, der pasienten står i fokus, og helsearbeidere skal hjelpe pasienten til å mobilisere ressurser til å ta kontroll over eget liv. Men med et vidt og subjektiv helsebegrep mister man samtidig evnen til å kunne operasjonalisere variabelen helse, og dermed evnen til å intuitivt sammenligne helsetilstand mellom individer og grupper. En skal anerkjenne at helse er subjektivt og respektere at pasienten ikke nødvendigvis har samme mål for behandlingen som behandler, eller ser verdien av forebygging. Samtidig er det også viktig å vite hva helse er for å kunne drive folkehelsearbeid, og vite hvor en skal sette inn tiltak.

Men kanskje er det slik, at helse virkelig er så altomfattende at det ikke lar seg definere, og at tiltak må rettes mot hele samfunnet, natur og vennskap så vel som tungmetaller og vaksiner. Kanskje er det slik at helse er selve livet. Hadde vi kunnet leve uten helse?

Å være sitt ansvar bevisst - og samtidig tjene penger

Denne uken kunne morgentrøtte nordmenn lese om at banan plutselig er blitt usunt. Bananen har vært ute en vinterdag før, og som regel er det personlige trenere og bloggere som henger ut slike enkeltprodukter. Kan det hele forklares av et krysspress mellom å formidle en sunn livsstil og samtidig skulle generere klikk?

Denne uken skrev mediafigur og forfatter Linnea Myhre et åpent brev til personlig trener Helle Bornstein der hun åpenlyst kritiserte Bornsteins tidligere uttalelser om hvor usunt banan er på grunn av dens høye sukkerinnhold. Dette resulterte i et morgenmøte av pute-tv-kaliber på selveste God Morgen Norge, tidligere denne uken. Myhre påstar at Bornstein bidrar til kroppshysteri og et negativt fokus på mat. Bornstein står imidlertid fortsatt på sitt, og mener folk godt kan velge bort banan.  Hvorfor gjør hun det?

Bananas
Bornstein sa under et innslag på TV2, samt utdypet nærmere på sin blogg for en ukes tid siden, at banan inneholder mye sukker, og formidlet at banan omtrent er like sunt som godteri. Med ernæringsfaglig bakgrunn har jeg kommet forbi liknende historier om banan (og druer) før, og et overveiende antall har hatt sin opprinnelse hos personlige trenere.

Jeg har ingenting imot personlige trenere som sådan, men de har dessverre ofte for lite ernæringsfaglig kompetanse i sin grunnutdannelse i forhold til hvor mange råd - og hvor stor innflytelse de kan ha overfor sine klienter. Én ting er å kunne sette opp et kaloriregnskap og formidle kostrådene, en annen ting er å kunne vurdere informasjon ut fra den vitenskapelige metode, samt å ha kunnskap om samfunnsernæring og folkehelse. Dette er viktig for å kunne se det hele bildet, og kunne formidle på en trygg og god måte. Personlige trenere faller ofte igjennom her, slik vi har sett denne uken.

Vi kan forresten ta det med en gang; banan er ikke "usunt". Vi nordmenn spiser for lite frukt og grønt, og dette kan sees på som en utfordring i folkehelsen. Derfor er det uheldig at en person som fremstår som en sunnhetsmisjonær kommer med slike uttalelser. Det er også forvirrende for lesere når hun snakker om sukker hele tiden. Det er forskjell på tilsatt sukker og naturlige sukkerarter som finnes i frukt og grønnsaker. Der det finnes naturlige sukkerarter finnes det også nyttige næringsstoffer, noe det skjeldent gjør der det er tilsatt sukker. Jeg kunne fortsatt med et lite miniforedrag om banan, men jeg tror dere skjønner tegningen. Vi trenger mer frukt og grønt. Vi bør heie på dem som spiser banan! Hva skjedde med helsefremming, Helle Bornstein?

Jo mer du vet, desto mindre kan du si
Det er ikke meningen å henge ut Bornstein, men hun er et eksempel til ettertanke. Jeg mener hun har formulert seg klønete her.

Og jeg forstår hvorfor, - til en viss grad.

Bornstein er kjendistrener, blogger og app-utvikler. Hun vil selge deg noe. Hun vil ha PR, klikk og lesere. Selvfølgelig vil hun det, dette er levebrødet hennes. Problemet er at det er få som gidder å klikke seg inn på overskrifter som tar fem-seks forbehold i samme slengen. Tydelighet er viktig, men det blir alvorlig når det er feil informasjon som kommer frem.

Det er dritvanskelig å snakke om ernæring, og jeg har tidligere skrevet om hvor vanskelig det er å for eksempel si om noe er sunt eller ikke. Du må ta masse forbehold, forholde deg til usikker forskning, og snakke om noe alle har en mening om. Det er ikke lett å få til en wow-effekt og mange trofaste følgere da, dersom du ikke smører litt tjukt på, spissformulerer og kanskje tar noen shortcuts til siste publiserte forskning på et tema. Hvordan tror du Berit Nordstrand har fått så stor suksess, for eksempel?

Å være sitt ansvar bevisst
Jeg forsvarer ikke Helle Bornstein, for jeg mener fagpersoners rolle er å ta masse forbehold og behørig forklare disse. Forklare hvorfor vi kan si dette, men ikke dette, forklare hvorfor vi ikke kan konkludere ut fra enkeltstudier, - og heller være gørr kjedelige enn å si noe feil som potensielt kan få en effekt på folkehelsenivå.

Det kan kanskje være en festbrems for foretaket å skulle tenke konsevenser og føle at en står til ansvar for folks helse. Hva om de bare leser overskriften eller ingressen? Ja, da er det dumt om du har skrevet noe feil. Vi må være vårt ansvar bevisst. Helle Bornstein er ikke ernæringsfaglig utdannet eller helsepersonell, men hun har mange lesere, er en rollemodell og gir råd i hytt og pine. Det kaller jeg et ansvar, - formell utdannelse eller ei.

Dersom Helle Bornstein er den fagpersonen hun fremstår å være, føler jeg at hun burde tenke over signalene hun sender ut på populasjonsnivå. Men hun er også en forretningskvinne. Og jeg får gang på gang inntrykket av at dette viser seg vanskelig å kombinere.

Ha en fin helg - og husk at 1 banan fint teller som 1 av 5 om dagen!

Det du trenger å vite om Saltpartnerskapet

Vi blir stadig flere, vi blir eldre og vi blir tilsynelatende sykere. Salt er blitt utpekt som en versting i kostholdet, som kan føre til hjerte- og karsykdommer. Hjerte- og karsykdommer er den ledende dødsårsaken i verden, nå både i I-land og U-land. Endelig kommer flere aktører på banen og går sammen om et felles mål: bedre folkehelse. 

I går kunne Helsedirektoratet melde at en historisk avtale var signert, også kjent som Saltpartnerskapet. Dette er et eksempel på et strukturelt tiltak i folkehelsearbeidet, og er en avtale som går på tvers av norske myndigheter, organisasjoner og næringsliv. Kombinert med helseopplysning og holdningsendringer kan dette være svært gunstig for folkehelsen på sikt.

Det nye folkehelsearbeidet
Folkehelse handler om hvordan helsen fordeler seg i en befolkning. Etter at folkehelsearbeidet fikk en vending på begynnelsen av 1900-tallet (kalt New Public Health) har fokuset blitt flyttet fra et biomedisinsk perspektiv på helse, hvor sykdom og behandling stod i fokus, til et mer holistisk perspektiv, der en fokuserer på den subjektive oppfatningen av helse, og hvor fokuset ligger på forebygging og helsefremming.

Befolkningen vokser og det har de siste årene skjedd et demografisk skifte, hvor befolkningen i tillegg blir eldre. Med alder kommer ofte også sykdom, mye på grunn av økt sårbarhet på grunn av de fysiologiske endringene som skjer når vi blir eldre, men også på grunn av at vi har vært her på jorda såppas lenge, at helseskadelige miljøpåvirkninger blir akkumulert i kroppene våre. Lever vi lenge nok vil vi bli syke en eller annen gang.

Forebygging og helsefremming er derfor viktigere nå enn noensinne, og sakte men sikkert begynner helsemyndighetene å mobilisere krefter og ta dette på alvor. Det er vår etiske plikt å sørge for så god helse som mulig for alle. En form for forebygging og helsefremming, som ofte blir kalt en radikal tilnærming for å få til sosial endring, er strukturelle tiltak, slik som lovendring og andre politiske tiltak.

Politikk og helse
Folkehelsearbeid er, og har alltid vært, nært knyttet til politikk. Strukturelle tiltak krever at politikerne har folkehelse på sin agenda. Folk har tilsynelatende aldri vært mer opptatt av helse, og det synes gunstig for politkerne å ha dette som sin brannfakkel nå. Vi må i tillegg tenke på verdiskapning i samfunnet, dersom folk blir gamle og syke og ikke kan arbeide, står vi ovenfor et enormt problem. Og det kommer vi saktens også til å gjøre i fremtiden. Med mindre noe skjer, og endelig ser det ut til at ballen har begynt å rulle.

Saltpartnerskapet er en del av Tiltaksplan salt som bygger på Nasjonalt råd for ernærings Strategi for reduksjon saltinntaket i befolkningen. I denne tiltaktsplanen er blant annet bedre matvaredeklarasjon, nøkkelhullsinformasjon og helsekommunikasjon satt på agendaen.

Forebyggingsparadokset
Vi nordmenn spiser for mye salt, og et forhøyet saltinntak er en risikofaktor for hjerte- og karsykdom. Dette foreligger det gode kunnskapsoppsummeringer på. Myndigetene anbefaler et maksimalt inntak på 5 gram om dagen, men nordmenn inntar rundt det dobbelte. Myndighetenes mål er å redusere dette inntaket til 6 gram om dagen for kvinner, og 7 gram for menn, innen 2018.

Det kan være vanskelig å få endret folks saltvaner (deres helseadferd) gjennom kun opplysning om hvor skadelig salt kan være. Folk har spist salt hele sitt liv, og de små hvite kornene ser ikke særlig skremmende ut. Forebygging generelt er ofte svært vanskelig å få igjennom politisk, men også hos det enkelte individ. Det er to hovedårsaker til dette: Effekten av forebygging er ofte usynlig, og resultatene kommer ofte etter veldig lang tid. Dersom vi har forebygget et hjerteinfarkt ved å mosjonere 60 min daglig, vil vi jo ikke kunne se denne effekten med det blotte øyet. Vi får jo aldri hjerteinfarktet, og man kan ikke med sikkerhet vite at dette skyldtes mosjoneringen. Effekten ser man først på folkehelsenivå etter lengre tid. Politikere vil gjerne ha konkrete effekter å vise til med én gang.

Så hva kan vi så gjøre? Løsningen ligger kanskje i å kombinere helseopplysning med strukturelle tiltak. Det har fungert så det suste tidligere, nemlig med røykeloven.

Tverrsektorielt samarbeid
Kun 10% av saltet vi får i oss stammer fra vår egen matlaging. Hovedkilden til saltet vi får i oss, finnes i ferdigprossesert mat vi kjøper i butikken, der det brukes som smaksforterker og konserveringsmiddel. Flere aktører har de siste årene begynt å bruke mindre salt i sine produkter. I Saltpartnerskapet går ikke bare matvarebransjen, men også serveringsbransjen, forskningsmiljøer, bransje- og interesseorganisasjoner og helsemyndighetene sammen om å redusere saltinntaket hos nordmenn. Målet er å øke bevisstheten rundt farlig høyt saltinntak, samt å redusere det faktiske saltinnholdet i bearbeidet mat.

Med Saltpartnerskapet vil de ulike partene ha hver sine ansvarsområder. Matvare- og serveringsbransjen har anvaret for å redusere saltinnholdet i sine produkter, nærings- og bransjeorganiasjonene skal oppmuntre sine medlemmer til deltakelse, forbrukerorganisasjonene skal tilby hjelp og veiledning, og myndighetene skal gjennom kampanjer forsøke å endre holdninger i samfunnet. Helsedirektoratet har i tillegg utarbeidet veiledere for saltmål som aktørene kan jobbe ut fra. Ta en titt på disse HER.

Dersom det blir lagt til rette for riktige valg, samt økt kunnskap og økt velvilje fra produsentene, kan dette være et realistisk mål, som vil gagne folkehelsen og dermed også landet vårt. Det blir svært spennende å følge statistikken, og se hvordan Saltpartnerskapet utarter seg i praksis. Det er ingen tvil om at vi trenger slike strukturelle tiltak i fremtiden, og forhåpentligvis kan dette prosjektet tråkke opp stien.

Les avtalen mellom partene her.

Populærvitenskapelig aften på Blinderen

For noen måneder tilbake deltok jeg på Populærvitenskapelig aften på Universitetet i Oslo, i forbindelse med faget Formidling og vitenskapsjournalistikk.

Alle foredragene ligger på YouTube, og jeg anbefaler deg å ta en titt! Jeg holdt et innlegg om belgfrukt. Jeg irriterer meg svært ofte over markedsføringen rundt såkalt "supermat". Jeg mener at de fleste ferske frukt og grønnsaker er supermat! Spesielt belgfrukt, som til stadighet ble trukket frem som en god kilde til mange ulike vitaminer og mineraler da jeg studerte ernæring.

På slutten av presentasjonen har jeg også laget en graf som viser at belgfrukt absolutt er det smarteste valget dersom du har behov for litt supermat.

Jeg snakker fra ca. 21:30 i videoen. Og glippen på første slide var ikke min feil..! ;-)

Det var utrolig mange flinke formidlere, og spennende tema. Et flott initativ av UiO! 

Hva er egentlig 5 om dagen?

Jeg er en forkjemper for 5 om dagen. Dette prinsippet er ikke så vanskelig å forstå, det er ikke så vanskelig å følge, og det har mange fordeler. Dersom jeg som ernæringsrådgiver kun fikk dra frem ett eneste råd til mannen i gata, ville jeg ha trukket frem nettopp 5 om dagen. Men hva er egentlig 5 om dagen og hvorfor i all verden er det så viktig? 

"5 om dagen" er en anbefaling som finnes i Helsedirektoratets nøkkelråd for et sunt kosthold som ble publisert i 2011. Anbefalingen sikter kort oppsummert til at et daglig inntak av 5 porsjoner frukt, bær og grønnsaker fremmer god helse. Anbefalingen ble først presentert av Nasjonalt råd for ernæring i 1996 i en stor rapport kalt "Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer", og er basert på grundig forskning.

Bildet er hentet fra 5omdagen.com

Porsjonsstørrelser
Når det gjelder porsjoner, er en tommelfingerregel at 1 porsjon = 100 gram = ca. en håndfull. Dette er forøvrig forsøkt formidlet gjennom en egen "5 om dagen"-logo utviklet av Opplysningskontoret for frukt og grønt. Når det gjelder porsjoner for små barn er tommelfingerrelegen at 1 porsjon = ca. en barnehånd.


Sammensetning
5 om dagen er, kanskje overraskende for noen, ikke 5 frukt eller 5 grønnsaker, men halvparten frukt, og halvparten grønnsaker. Vi nordmenn er dårligst på å få i oss grønnsaker, og det beste forholdstallet er kanskje derfor 3 grønnsaker og 2 frukt per dag.

Hva slags frukt og grønnsaker, sier du? 
All frukt og grønt er helsegunstig. Det er imidlertid én grønnsak som ikke regnes med i 5 om dagen-regnestykket, nemlig poteten. Dette betyr ikke at du skal slutte å spise potet, men det er ikke god nok dokumentasjon for potetens helsebringende effekt. Nordmenns inntak av potet er dessuten høyt (spesielt av bearbeidede potetprodukter), og en kunne ha risikert at grønnsakskvoten ble dekket av 3 poteter pr dag.

Både friskt, frossent, varmebehandlet og hermetisk frukt og grønt kan tas med i 5 om dagen-regnestykket. Varier gjerne i ulike typer, farger og smaker. Du kan tilogmed bytte ut én frukt (men bare én!) med ett (og bare ett!) glass juice. Hvorfor ikke to glass = to frukt, sier du? På grunn av sukkerinnholdet i juicen. Nøtter inngår ikke i 5 om dagen, men det anbefales en neve usaltede nøtter om dagen, så fremt det ikke går utover kaloriinntaket.

Er det vanskelig å få til? 
Ja, sier noen. Ikke i det hele tatt, sier andre. Det handler litt om planlegging, litt om selvdisiplin og motivasjon, og mye om tilgjengelighet på frukt og grønnsaker. Fruktene kan fint inngå som mellommåltider, kanskje kuttet opp over litt cottage cheese for eksempel? Grønnsakene kan selvfølgelig også spises som mellommåltider, men disse kan være enklest å innlemme i middagen.

Hva slags helsegevinst vil jeg få ut av dette?
Ok, så får du kanskje stresset deg til å spise 5 om dagen, - men til hvilken nytte? Det er flere fordeler med et adekvat frukt- og grøntinntak, og jeg skal nevne hovedtrekkene her. For det første er dette naturlige råvarer uten kunstige tilsetningsstoffer, og dermed vet du nøyaktig hva du får i deg. For det andre er frukt og grønt rike på næringsstoffer som vitaminer og mineraler, som er livsviktige for kroppen. Et tilstrekkelig frukt- og grøntinntak kan således forebygge mangelsykdommer. For det tredje er frukt og grønt rikt på fiber. Fiber er langkjedede karbohydrater som blant annet har en viktig rolle for fordøyelsen, og et tilstrekkelig inntak kan forebygge fordøyelsesbesvær. Fiber kan også ha en kolesterolsenkende effekt. Frukt og grønt rikt på fiber tar forholdsvis mye plass i magesekken under fordøyelsen og kan øke metthetsfølelsen. Dette kan føre til at vi ikke får så lyst på andre kaloririke varer, og dette kan igjen forebygge overvekt. Det er ingen tvil om at det er bedre å ta seg to gulrøtter som et mellommåltid enn to boller på Statoil for eksempel. Det er sunnere, og det er også billigere!

Spiser du 5 om dagen? Det burde du :-)

Hokus pokux

Ord som detox og detoxing synes å være på alles lepper om dagen. Rens kroppen for avfallsstoffer. Føl deg som ny. Avgiftning har blitt en egen industri. Har du latt deg lure? 

De siste årene har detox, eller avgifting på godt norsk, blitt en hit blant helsebevisste rosabloggere og aldrende kvinnemagasiner. Dette er en ulovlig helsepåstand uten vitenskapelig dokumentasjon. Likevel fortsetter markedsføringen, og ordet detoxing har nærmest blitt etablert i dagligtalen.

Det høres jo forlokkende ut: å sette i gang en prosess som gjør at kroppen skiller ut avfallsstoffer og som får deg til å føle deg som ny, med renere hud og flatere mage og hva vil du. Og dette bare ved å drikke en kopp svindyr te regelmessig, innta litt grønn juice eller kanskje ta noen piller med en litt underlig farge. En skal aldri feie placeboeffekten under en dør, men det eneste detox tilsynelatende kan føre til er en utskillelse av sunn fornuft som ligger gapende igjen på gulvet når du drikker den femte juiceflasken for dagen.

Ernærings- og helsepåstander
Ernærings- og helsepåstander er opplysninger som oppgis frivillig i forbindelse med markedsføring av næringsmidler. Produsentene er altså ikke pålagt å komme med noen slike påstander. But where´s the fun in that?

Foto: Mattilsynet

Reglene for bruk av ernærings- og helsepåstander gjelder for hele EØS-området og i Norge har Mattilsynet oppgaven med å håndheve regelverket. En ernæringspåstand dreier seg rundt næringsmiddelets innhold av visse næringsstoffer (eks "fettfattig" eller "sukkerfri"), mens en helsepåstand sier noe om i hvilken grad disse næringsstoffene virker inn på forbrukerens helse (eks "Vitamin D bidrar til normalt kalsiumopptak i tarmen"). Kun godkjente påstander kan benyttes i markedsføring av næringsmidler. Fullstendig liste over EU-godkjente ernæringspåstander kan leses her. På de samme nettsidene kan en søke i en database som viser en oversikt over godkjente og avslåtte for både ernærings- og helsepåstander for ulike næringsmidler.

Et søk i databasen viser at "detoxification" er blitt avslått som påstand en rekke ganger, blant annet i forbindelse med markedsføring for beter, grapefrukt, klorofyllin, grønn kaffe, plomme og ris-edikk. Dersom man søker på godkjente påstander som inneholder "detoxfication" får man null treff.

Årsaken til avslagene er først og fremst manglende vitenskapelig dokumentasjon. Ernærings- og helsepåstander skal være vitenskapelig dokumentert, og i forskriften om ernærings- og helsepåstander  heter det at "ernærings- og helsepåstander skal bygge på og være dokumentert gjennom allmenn anerkjente vitenskapelige bevis."

Men hva har produkter som er vitenskapelig dokumentert, sunn fornuft og kritisk tenking til felles? Jo, det er kjedelig for trendy rosabloggere og sunnhetsentreprenører.

Avgiftning 

Skjermdump fra KK.no

Det er mye morsommere å gå rundt å tro at kroppen er full av avfallsstoffer som den ikke klarer å kvitte seg med uten dagens dose med cashewnøttmelk og hvetegress. At vi behøver en 5:2 detox-diett for å rense kroppen.

Jeg synes imidlertid ikke dette er det minste morsomt. Dersom dette hadde vært sant hadde vi vært døde alle mann. Det er jo en ganske nifs tanke. Selv om det dog kanskje kan føles ut som man ikke klarer å leve en dag uten grønn juice på Oslo vest.

Juice, dietter og detox-camp
Så hvor finner vi disse detoxproduktene egentlig? Etter et kjapt søk på nettet, litt blogglesing og en titt på helsekosten og i bladhyllene (ferie gir mye ledigtid) er konklusjonen klar: helsepåstander om detoxing finnes så og si overalt, og det ser ut til at industrien bare fortsetter å vokse.

Hvorfor virker dette luftslottet av en trend så forlokkende på oss?

For det første kan det være at det er nettopp en trend. Det er vakre og glade bloggere som reklamerer for produktene og sier de føler seg lettere til sinns og avføringen er så bra og hei hvor det går. For eksempel skriver en blogger som nylig er kommet hjem fra detox-camp med fokus på avslapning, yoga og sunt kosthold (som jo er vel og bra) dette: 

"Vi startet dagene med sitronvann med aktivert aske fra brente kokosnøttskall (!) fantastisk for detoxing." 

Det er ikke det minste rart at bloggeren skriver dette. Her har hun vært på camp i fem dager, fått inspirerende foredrag og eksotisk mat, og "eksperter" har fortalt i reneste alvor om detoxing og hvor bra detox-kurer er for kroppen. Detoxing kan dessuten sikkert også forstås og oppleves i metaforisk betydning, som for eksempel ved at man stresser ned og kvitter seg med negative tanker. Jeg snakker imidlertid her utelukkende om detoxing brukt i forbindelse med næringsmidler.

Et annet viktig poeng i vår moderne verden, er at dersom man har prøvd detoxing eller gjør det jevnlig, alt med behørig deling i sosiale medier, kan dette gi inntrykk av at man er helsebevisst og følger med i tiden.

Kan gi inntrykk av.

Detoxkurer er i tillegg såkalte lavkaloridietter. Dersom man drikker fem-seks 0,5l-flasker juice per dag istedenfor sitt vanlige kosthold vil en havne i kaloriunderskudd, og etter en uke mistet en kilo eller mer. En kan føle seg lettere til sinns av mindre. Med lite fiber i kosten vil en dessuten merke endringer i fordøyelse og avføring, og kanskje føle seg mindre oppblåst. Og dette blir selvsagt behørig proklamert på forsiden av de veletablerte ukebladene, sammen med et målebånd og en bunt grønnkål. Tilogmed i motemagasinet Elle kunne vi i forrige måneds nummer lese om detoxing. Vel og merke med et lite forbehold i inngressen: "Det er delte meninger om detox virker eller ei" etterfulgt av denne bombastiske påstanden: "Én ting er iallefall udiskutabelt: Det funker på humøret!".

Skjermdump fra Elle.no

Også må vi ikke glemme at det for noen høres ganske fortryllende ut at kroppen skal skille ut avfallsstoffer og rense seg selv for gift, og det uten at vi engang merker det.

Hokus pokux
Det er lett å gå seg vill i denne verden av merkelige ernæringstips og ulovlig markedsføring. Det er ikke lett for en blogger å kunne vite at detoxing er tull og tøys, og at hun bryter forskriften om ernærings- og helsepåstander når hun skriver litt reklame for en te med kul og instagramvennlig embalasje. Jeg vil til og med påstå at det er fort gjort.



Men det finnes håp. En tommelfingerregel når det gjelder påstander om mat og ernæring kan være kritisk i slike situasjoner: Stopp og tenk litt.

Jeg runder av med et lite dikt til ettertanke:

Skal en liten kopp med snodige og tørre bær
få kroppen til å skille ut smuss og det som verre er?

Skal en grønn shake som jeg ettertenksomt gurgler litt
få kroppen til å åpne porene og utskille usynlig dritt?


Dersom det virker for godt til å være sant, så er det sannsynligvis det.

Mammografi - et etisk minefelt?

Mammografi redder liv, sies det. Samtidig overdiagnostiseres en betydelig andel kvinner hvert år på grunn av mammografiscreening. Hvordan skal man bestemme om det er verdt det?

I helsearbeidet forplikter man seg til å redde liv, men først og fremst til å ikke volde skade. Primum non nocere. Noen ganger kan dette fremstå som balansering på en knivsegg.

For et par uker siden publiserte Forskningsrådet en forskningsbasert evaluering av det norske mammografiprogrammet. Evalueringen ble gjort i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet og har foregått siden 2007. Budsjettet for evalueringen var på 18,2 millioner kroner. Konklusjonen ble at det norske mammografiprogrammet redder liv og i sin helhet oppfyller intensjonene som ble satt ved oppstart. Programmet reduserer brystkreftdødeligheten med 20-30 prosent, og har akseptabel balanse mellom kostnad og effekt i et samfunnsperspektiv.

Overdiagnostisering skjer imidlertid fortsatt, og det er uenighet innad i fagmiljøet om mammografi gagner folkehelsen eller ikke. 

Mammografiscreening

Mammografi er en screeningmetode for brystkreft. Screening er en betegnelse på forebyggende masseundersøkelser som utføres for å identifisere personer med økt risiko for sykdom i en befolkningsgruppe.

Programmet er en del av det offentlige helsetilbudet, og kvinner i alderen 50-69 år tilbys mammografiscreening annethvert år. Det er Kreftregisteret som er ansvarlig for programmet og programmets hovedmål er å redusere brystkreftsrealtert dødelighet med 30 prosent ved å oppdage kreftsvulster- og igangsette behandling på et tidlig stadium.

Medaljens bakside

Masseundersøkelser slik som mammografi høres kanskje intuitivt bra ut for folkehelsen. I rapporten fra Forskningsrådet kan en imidlertid lese at det fortsatt eksisterer overdiagnostisering i det norske mammografiprogrammet. Faktisk er det fem ganger så stor sannsynlighet for å bli overdiagnostisert med brystkreft som å overleve brystkreft på grunn av tidlig diagnostisering ved screening.

Overdiagnostisering betegnes som påvisning av kreftsvulster som ikke ville vist seg klinisk i løpet av kvinnens levetid dersom kvinnen ikke hadde undergått screening. Det vil si kreftsvulster som kanskje aldri ville utviklet seg, eller kreftsvulster som kvinnen hadde dødd med og ikke av. 

Uenighet i fagmiljøet

Det eksisterer en til tider svært opphetet debatt innad i fagmiljøet rundt mammografiscreening. Lege og førsteamanuensis ved UiO Mette Kalager er en av de som stiller seg kritisk til mammografiprogrammet. Til Dagens Medisin påpeker hun at det kan ha vært bedre behandling som har redusert brystkreftdødeligheten, ikke selve screeningen. Et tankekors er at Kalager tidligere har ledet det norske mammografiprogrammet. Til Forskning.no sier hun at hun opplever flere ulemper enn fordeler ved programmet, og at hun personlig ikke ville undergått mammografiscreening.  

Forsker og lege Per-Henrik Zahl har også forsket på mammografiprogrammet og stiller seg kritisk til dette. Han har blant annet beskyldt forkjempere for å ikke beherske enkel statistikk. I 2014 publiserte Zahl og Jan Mæhlen en studie der de blant annet konkluderte med at all økning i brystkreftforekomst utelukkende skyldtes overdiagnostikk i forbindelse med mammografiprogrammet. 

I 2001 sendte den nasjonal etiske forskningskomité for medisin (NEM) et brev til daværende helseminister Dagfinn Høybråten der de anbefalte å ikke utvide mammografiprogrammet til et program på landsbasis. Mammografiprogrammet eksisterte da som et prøveprosjekt. NEM viste til en Cochrane samlestudie som viste at mammografiscreening førte til økt bruk av aggressiv behandling og uteblivende effekt på reduksjon av dødelighet. 

Forskningsrådet konkluderer imidlertid i sin ferske rapport at mammografiprogrammet reduserer brystkreftsrelatert dødelighet, og helseminister Bent Høie sier i en pressemelding at mammografiprogrammet skal fortsette, med bakgrunn i denne evalueringen. 

Et etisk minefelt

Overdiagnostisering reiser utvilsomt etiske spørsmål rundt mammografiscreening. Selv om én person reddes, overdiagnostiseres samtidig rundt fem stykker. Overdiagnostisering kan føre til en stor psykisk belastning på kvinnnen, men også fysiske påkjenninger og potensielle senskader dersom hun må undergå behandling. Behandling som kanskje er helt unødvendig. Samtidig må en også tenke på de samfunnsøkonomiske spørsmålene ved dette. Dette er et svært vanskelig regnestykke, og som så ofte i folkehelsesammenheng er det vanskelig å finne ut hva som egentlig er det beste for flest mulig. 

Mammografiprogrammet er frivillig, og kvinner kan velge å reservere seg mot å få invitasjon. Samtidig kan det virke som det foreligger en viss overkommunikasjon av de positive sidene ved mammografi, mens de negative sidene ikke kommer tydelig frem og ikke forklares godt nok. Det at det eksisterer en intern uenighet der den tidligere lederen av programmet står sentralt på motstandssiden er et etisk spørsmål i seg selv. 

Samtidig redder faktisk mammografiprogrammet liv. Og for at det skal fortsette å gjøre det må kvinner fortsette å benytte seg av tilbudet. Dersom de negative sidene på sin side blir formidlet feil eller informasjonen bygger på feilaktig forskning er dette igjen uetisk. Tenk om mammografiprogrammet avvikles eller får et såppas negativt rykte at fokuset på brystkreft forsvinner? Kanskje vil kvinner oppfatte dette som at brystkreft ikke lenger er så farlig, og begynne å slurve med å selvsjekk og oppsøking hos fastlege ved dersom de finner en kul i brystet?

Dette er et eksempel på hvor hårfin balansegang mellom rett og galt som eksisterer innen medisin og folkehelse. I forskning er vi avhengige av å stole på statistikken, men noen ganger krever slik statistikk inngående tolking, og selv små tolkningsfeil kan gi store konsekvenser.

Spørsmålet er om vi noen gang vil kunne konkludere med at screening gagner folkehelsen på et sikkert, etisk og statistisk grunnlag. Inntil da vil kvinner fortsette å gå på mammografi. De fleste vil gå videre i livet uten sykdom, noen få vil overdiagnostiseres, og enda færre vil reddes. Og kirurgene blir stadig flinkere.

Joggevogn på blå resept

Da jeg var på joggetur rundt Sognsvann forleden dag møtte jeg på påfallende mange som var ute og løp med joggevogn. Alle så veldig fornøyde ut, og barna hvinte av glede der de føyk avgårde med vinden i håret.

For meg er folk som jogger med joggevogn selve symbolet på folkehelse. For hva er vel mer gunstig for folkehelsen enn en glad forelder ute i naturen, som er fysisk aktiv, tilbringer tid med et barn som også er ute i nevnte natur, med vind i håret og opplever en forelder som er glad og i god fysisk form?

Å være ute i naturen medfører mange helsefordeler, og da ikke bare gjennom fysisk aktivitet.Studier viser at naturen er et sted for mental restorasjon, et sted en kan la tankene vandre og dermed redusere stress. Det er også en viktig arena for sosial interaksjon. Sistnevnte kan tenkes spesielt viktig for immigranter, og det er vist at de føler mer eierskap til det nye landet sitt dersom de har tilgang på natur eller grønne områder.

Nå er riktignok Sognsvann Oslo vest-innbyggernes tredemølle away from home. Og joggevogner er ganske dyre. Kvalitet er visst viktig når du skal humpe bortover landeveier. Et kjapt søk viser at snittprisen ligger på rundt 4000 kroner. Det er slettes ikke alle som tar seg råd til å kjøpe en slik vogn, og det er forståelig. Jeg skal ikke gå inn på det store temaet sosiale ulikheter i helse, men ofte er det slik at de med lav sosioøkonomisk status, som ikke har råd til for eksempel joggevogn er de som kunne dratt størst nytte av det.

Joggevogn burde kunne fås på blå resept. Eller kanskje skrives av på skatten. Hvorfor ikke? Viktig for barns helse - Norges fremtid - og viktig for foreldrenes helse og velbefinnende.

Nå hører jeg spydige mammastemmer i det fjerne. De spør om jeg noen gang har født og prøvd å jogge rundt mens urinen pipler, valkene disser og ungen aldri vil slutte å grine. Nei, det har jeg ikke. Jeg sier ikke at jogging er den eneste veien til god helse for foreldre og barn. Å gå turer med vanlig vogn er god trening og fin bruk av naturen. Det er også god folkehelse, og også en treningsform det er lettere å gjøre sammen med andre. Men en skal ikke stikke under en stol at jogging forbrenner flere kalorier og får hjertet til å jobbe hardere. Noen ønsker og har behov dette, andre ønsker det ikke.

Jeg synes uansett joggevogner er genialt. De er robuste for ulikt terreng og sender et signal som er gunstig for folkehelsen. Trening er viktig - selv om man har små barn!

Kronikk i Aftenposten Viten

Kronikken min Sunn fornuft er nå redigert og ligger på Aftenposten Viten. Ta gjerne en titt på den!

Snål frukt til en billigere penge

Det eneste kritiske spørsmålet jeg har til denne saken er: Hvorfor har ikke dette blitt gjort før?

På nyåret kastet matvarekjeden Bunnpris seg på en økende internasjonal trend og startet en kampanje kalt #Snålfrukt der frukt og grønnsaker som ikke passer inn i kriteriene for hva som er akseptabelt å selge likevel blir satt frem i butikken, men med minst 30% avslag på prisen.

Folkehelsearbeid
Dette er et flott initiativ for folkehelsen. Frukt og grønnsaker er kanskje ikke så veldig dyrt i utgangspunktet, men å redusere prisen ytterligere kan bare være positivt. Samtidig blir det et økt fokus på frukt og grønt, og plakatene Bunnpris har hengt opp rundt omkring er virkelig sjarmerende. Dette er helsefremmende arbeid på høyt nivå, og det er flott at Bunnpris går inn i rekken av aktører i matvarebransjen som gjør noe for folkehelsen.

Vinn-vinn
Dette er et enestående eksempel på en vinn-vinn-situasjon, og slagordet "Ganske rart, veldig smart" synes svært passende. For istedetfor å kaste grønnsakene som ikke passer inn i strenge standarder blir varene solgt, og forbrukeren kan velge om han eller hun vil ha en litt dyrere kålrabi med perfekt symmetri eller en litt mer shabby en til en billigere penge. 30-50% av all frukt og grønt kastes i dag fordi de karakteriseres som snåle. I Norge utgjør dette rundt 300 000 tonn (!) årlig.

Tommelen opp for #snålfrukt!

Skjermdump fra Bunnpris.no

Lurt av egne gener

En nyere studie fra USA avslører at gener kan avgjøre styrken på placeboeffekten. Funnene kan være nyttige for medisinsk forskning, men kommer ikke uten etiske utfordringer.

Forskerne ved Beth Israel Deaconess Medical Center i Boston har gjort funn som tyder på at ulike gener gener påvirker nevrotransmittere i signalveier i hjernen som igjen påvirker den individuelle placeboresponsen.

Placebo er en narrepille uten virkestoff, som gis til pasienter i kliniske forsøk der man vil kontrollere for forventningseffekten av en behandling, et medikament. Pasienter som får en placebopille kan oppleve en virkelig, fysiologisk effekt på grunn av forventningen om at et medikament skal virke, eller det å få oppmerksomhet rundt sitt helseproblem, og en kontrollerer derfor med placebo for å finne ut om medikamentet har noen reell effekt utover placeboeffekten.

En RCT-revolusjon?

I studien  påpekes det at funnene kan ha konsekvenser for klinisk forskning. Gullstandarden for forskning i dag er randomiserte, placebokontrollerte forsøk eller såkalte randomized controlled trials (RCT).  Forskerne trekker frem at ettersom responsen på placebo varierer, kan det være nyttig å inkludere en gruppe som ikke får noen pille i det hele tatt. Det kan også være mulig å screene deltagere for placebosensitivitet før studien, og dermed ekskludere placebo-respondere.  

Forsker og psykolog Christopher S. Nielsen ved avdeling for psykosomatikk og helseatferd ved Folkehelseinstituttet påpeker at placebo er et ekstremt komplisert fagområde, og at det finnes mye forskning på placebo, men svært lite viten om mekanismene bak. Nielsen trekker videre frem at det er plausibelt at gener viktige for smerte også har en betydning for placeboeffekt på smerte.

Skreddersydd behandling

Forskergruppen trekker også frem at det kan være nyttig å vite hvordan pasienten reagerer på placebo også utenfor forskning. Dette kan gi unike muligheter innenfor medisinsk praksis, som for eksempel mer individuell dosering av medikamenter. Dette kan på sikt føre til en mer skreddersydd og kostnadseffektiv behandling.

Førsteamanuensis Rune Andreassen ved fakultet for helsefag ved Høgskolen i Oslo slår fast at det ikke er usannsynlig at det foreligger en variasjon i placeborespons som er genetisk betinget. Han påpeker at det er godt kjent at mange reagerer forskjellig på medisiner, og at dette blant annet skyldes genetisk variasjon. Andreassen trekker også frem at dosering av medisiner tilpasset ut ifra det enkelte individs genetiske forutsetninger har vært diskutert lenge.

Etiske problemstillinger

For å kunne skreddersy dosering for et enkelt individ trekker forskerne frem at man kan benytte seg av screening for placebo-gener. Gentesting i klinisk praksis innebærer mange etiske utfordringer, hvorav en av de største er spørsmålet om lagring av slik genetisk informasjon. Forskerne bak studien trekker også frem at det er etiske utfordringer i forhold til om pasienten skal få vite resultatet av en slik placebo-gentest. Det kan nemlig tenkes at det å vite om man er sensitiv for placebo eller ikke vil påvirke placeboeffekten i seg selv. Dette er foreløpig en hypotese, og forskerne trekker frem at det gjenstår mye forskning før placeboeffekten og placebomet kan bli forstått fullt ut.

Sunn fornuft

Denne kronikken er også publisert i redigert utgave på Aftenposten Viten. 


Vi møter daglig oppfordringer om å spise sunt. Sunn lettrømme. Sunne algeshots. Spis sunt, lev lenger. Men hva er egentlig sunnhet? Det som er sunt for deg, er ikke nødvendigvis sunt for meg.

I dagens informasjonssamfunn blir vi bombardert med artikler og oppfordringer hver dag. Et tema som alltid vil selge er kosthold, helse og livsstil. Det er noe som angår oss alle.  «5 ting du ikke visste var usunt», «Dette kan du spise med god samvittighet», «Brød kan gi kreft». Massemediene vil selge, og tjener godt på å gi dødsangst med fete typer.

Senest 13. mai i år ble det publisert en kronikk i Aftenposten Viten av to forskere ved SIRUS som poengterte pressens mangel på presisjon. Det er mye formidling av laber kvalitet der ute, og mange av de såkalte rådene i aviser og glansede blader er ikke tilstrekkelig dokumenterte. Dette er like problematisk innen ernæringsformidling som for formidling av rusmiddelforskning. Et eksempel er overskriften «Rødkål er noe av det sunneste du kan spise», som VG publiserte for en drøy måned tilbake. Noe av grunnen til at slike påstander ikke kan dokumenteres tilstrekkelig er nettopp fordi det er vanskelig å måle sunnhet. Det er mange parametre å ta stilling til. Hva skal en egentlig bruke som mål på at noe er sunt? Skal en fokusere på kalorier? Fiber? Salt og sukker? Kunstige tilsetningsstoffer? Vitaminer og mineraler? Kortsiktige eller langsiktige helseeffekter?  Hvilken målgruppe skal en se på? Sunnhet kan ikke generaliseres, men mediene prøver på det stadig vekk.

Sunnhetsjungelen

Hva er egentlig sunnhet? De fleste anser sunne matvarer som noe som kan bidra til god helse. Men hva er egentlig god helse? Er det fravær av fysisk sykdom? Eller er det overskudd til å takle hverdagens krav på en tilfredsstillende måte? Tilfredsstillende for hvem i så fall? Sunnhet og helse er noe komplekst og personlig, og kan ikke generaliseres.

Det som er sunt for deg, er ikke nødvendigvis sunt for meg. Ernæring, som alt annet i denne verden, må settes i kontekst. For noen er det usunt å telle kalorier og ha et sterkt fokus på mat. For andre er det livsviktig å ha oversikt over kaloriinntaket for å få til en vektreduksjon. For enkelte er det kjempesunt med lettbrus fremfor vanlig sukkerholdig brus, dersom de drikker dette på daglig basis. Og for noen er det viktig for helsen å benytte seg av skummet melk fremfor helmelk. Men ikke for alle. Og noen tåler ikke melk i det hele tatt.

  

Formidling og fornuft

Formidlingen av påståtte sunne matvarer og kostholdsråd må bli mer nyansert og grundigere vitenskapelig dokumentert. Et eksempel til skrekk og advarsel er VG´s Vektklubb. Overskrifter som «Så mye godteri kan du spise og fortsatt gå ned i vekt» gjør seg bemerket hos leserne, men den fulle artikkelen befinner seg bak en betalingsmur. Dette er ikke god ernæringsfaglig formidling. Men det finnes faktisk god formidling av sunnhet der ute også. For noen uker siden kunne vi lese om trenddietten «Juicing» i Aftenpostens A-magasin. Denne artikkelen var velskrevet, brukte gode kilder, og viste flere sider av samme sak. Leseren kunne selv komme frem til en slutning ut ifra balansert informasjon. Dette er god helseopplsyning og et eksempel både VG, Dagbladet og flere ukeblader burde ta til etterfølge.

Enn så lenge må vi lesere lære oss å tenke mer kritisk. Vi må også spørre oss: Hva er sunt for meg? Hvilke utfordringer har jeg i min helse og i mitt kosthold? Den viktigste ingrediensen i et langt liv er kanskje sunn fornuft.

Skjermdump VG.no

Det store lille vaksinespørsmålet

Vaksinere eller ikke vaksinere? Det er spørsmålet. Hvorfor er stadig flere skeptiske til å vaksinere barna sine?

Se for deg dette: Du bor i USA, året er 1982. Du har tre barn, og som pliktoppfyllende forelder som følger helsemyndighetenes råd, har du følgelig vaksinert alle. Det er tirsdag ettermiddag, du leker i stuen med smårollingene mens TV-en står summende på i bakgrunnen. Den yngste forsøker kanskje å stappe en leke av passende størrelse opp i et av neseborene. Han begynner å gråte, og du rusker ham kjærlig i håret og trøster som best kan. Noe på TV-en fanger oppmerksomheten din. Det er en gråtkvalt mor med en liten gutt på fanget. Hun snakker om hvordan en vaksine ødela sønnens liv. Videre snakker en kvinnelig reporter inngående om tilfeller av alvorlig sykdom grunnet vaksinasjon mot kikhoste. Du kikker ned på din egen lille pode. Du blir redd og usikker, har du gjort noe forferdelig galt da du samtykket til å vaksinere barna dine?

I April 1982 ble det vist en tv-dokumentar på kanalen NBC i USA som het «Vaccine Roulette». Programmet tok for seg påståtte uheldige utfall av kikhostevaksinen. Etter programmet ble vist strømmet flere foreldre til som mente at, ja, barnet deres hadde kanskje ikke vært helt det samme etter den vaksinen for tre år siden. Antivaksinegrupper vokste frem fortere enn du kan si erstatningskrav. 

Vaksinemotstand i Norge

MMR-vaksinen gir tilnærmet livslang beskyttelse mot meslinger, kusma og røde hunder og er en del av det norske barnevaksinasjonsprogrammet. I januar i år ble det meldt om meslingutbrudd i flere delstater i USA og europeiske byer. I mars ble en uvaksinert student i Oslo innlagt med meslinger. Meslinger anses som en av de alvorligste barnesykdommene, og kan også ramme voksne. Folkehelseinstituttet melder om foreløpig gode vaksinasjonstall, men det finnes områder i landet der antall vaksinerte er langt færre enn anbefalt nivå og landsgjennomsnittet.

Frykten for det unaturlige

Vaksinemotstandernes uoffisielle talsperson i Norge er blitt skuespilleren Sølje Bergman. Hun mener det er unaturlig å vaksinere et helt friskt barn med vaksiner som ikke er godt nok forsket på, og som dessuten er fulle av kjemikalier. Hun har også uttalt at det heter barnesykdommer for en grunn, og at det er meningen at barna skal gjennomgå dem.

Om sykdommer er naturlige eller unaturlige, og om det er «meningen» at barn skal gå igjennom dem eller ikke blir en filosofisk debatt, og vanskelig å underbygge med evidens. Men om vaksiner inneholder gift går det an å undersøke. MMR-vaksinen inneholder svekket meslingvirus, men også ørsmå mengder av kjemiske stoffer som brukes som blant annet konserveringsmidler. Frem til 1997 ble det kvikksølvholdige konserveringsmiddelet thiomersal brukt i norske vaksiner. Det er ingen holdepunkter for at dette har gitt helseskader, men en har likevel sluttet å bruke det. Dette synes kanskje noen virker mistenkelig, men svaret er skuffende kjedelig. Tidligere ble vaksiner levert på flerdoseglass, det vil si glass med vaksine som du stikker sprøytespisser oppi flere ganger. Da var det risiko for bakterievekst, og thiomersal var nødvendig. I dag har vi enkeltdosevaksiner, og thiomersal er derfor ikke lenger nødvendig.

Sannsynlighet og følelser

En annen årsak til at vaksinemotstand kan ha slått rot i samfunnet handler om misoppfatning av kausalitet og sannsynlighet. Vi mennesker benytter oss ubevisst av sannsynlighetsregning hele tiden. Vi bruker det for eksempel når vi vurderer om vi skal ta på oss regnjakken eller ikke før vi går ut. Og de fleste bruker det for å beregne risiko.

Men dersom barnet til noen vi kjenner har blitt alvorlig sykt dagen etter å ha fått en vaksine, skjer det noe i oss. Sannsynlighetsregningen feiler. Forståelig nok. Mange barn blir imidlertid syke etter at de har brukt sko dagen i forveien også, uten at det betyr at sko er årsak til sykdom.

Korrelasjon skal aldri tolkes som kausalitet, men vi gjør det stadig vekk. Følelser overskygger fornuften. Spesielt når det handler om våre barn. Helsemyndighetene slår fast at vaksiner er helt trygt og svært viktig for folkehelsen, altså bør vi vel kunne føle oss ganske trygge på barnevaksinasjonsprogrammet? Kanskje handler vaksinedebatten like mye om mistillit til staten, som dårlige argumenter.

Evidens på karrig grunn

Tenk deg tilbake til situasjonen fra innledningen. Uavhengig av vaksinasjon eller ikke, får et av barna dine en alvorlig sykdom. Du oppsøker to ulike personer for råd. Den ene personen anbefaler en eksperimentell medisin. Den har ikke blitt testet ut, men mange er positive til den og har høye forventninger om god effekt. Den andre personen anbefaler en utprøvd medisin. Den er blitt testet på over 1000 barn, og har hatt god effekt i de aller fleste tilfellene. Hvilken medisin ville du ha satset på? De fleste ville kanskje valgt den utprøvde medisinen. Men i praksis er det ikke slik vaksinemotstanderne velger det beste for barna sine. De ser på usikkerheten i den vitenskapelige metode som noe negativt og skremmende.

Men usikkerheten er både det vakre og det provoserende ved den vitenskapelige metode. Vi kan bare si sannsynligheten for at noe skal skje. Samtidig er sannsynligheten for at uvaksinerte barn dør eller får alvorlige komplikasjoner under en meslingepidemi større enn sannsynligheten for alvorlige bivirkninger ved MMR-vaksinen. Det er kanskje vanskelig for noen småbarnsforeldre å ta dette innover seg ettersom vaksinasjonen skjer nå, og meslinger er et hypotetisk bilde langt frem i tid. Det er ofte vanskelig å selge inn forebyggende helsetiltak generelt i en befolkning ettersom virkningene først sees etter lang tid, om de sees i det hele tatt.

Det kan oppleves skummelt å skulle stole blindt på evidens.  Men med forskning i bunnen har vi en sti tråkket opp foran oss som med stor sannsynlighet vil føre oss trygt gjennom livet, mens uten evidens er det som å gå blindt fremover og håpe på det beste.